Photo: Alexandro Auler/Redux

Bør Norge bidra mer i kampen mot IS?

Publisert: 16. des. 2015

Nå må spørsmålene stilles som ikke ble stilt da Norge bestemte seg for å bidra i kampanjen mot Gaddafi i Libya.

USA har bedt Norge om å øke sitt bidrag til kampen mot IS. Dermed var diskusjonen i gang om Norge i det hele tatt bør bidra med mer enn hva vi allerede gjør og hvis så på hvilke områder vi eventuelt kan øke vårt bidrag. Dette må diskuteres, men like viktig er det å stille noen av de spørsmålene som ikke ble stilt ved foregående korsvei da Norge bestemte seg for å bidra til den internasjonale kampanjen mot Gaddafi-regimet i Libya.

Dette innebærer at vi også bør diskutere det geopolitiske terrenget i Midtøsten og hvordan IS passer inn i dette, og ikke minst må vi stille oss spørsmålet hva IS egentlig er? Den situasjonen som vi nå ser i Syria og Irak krever militære virkemidler, men de vil kun kunne ha en sjanse til å fungere hvis de er basert på en plan som tar høyde for de politiske og sosiale realitetene på bakken. Vi må ikke nok en gang begå den samme feilen som i Libya hvor vi klarte å innbille oss at situasjonen i landet var en helt annen enn den egentlig var.

Vi må starte med å innse at selv om IS skulle bli borte, så betyr ikke det at det politiske kartet over denne delen av Midtøsten ville falle rolig på plass langs linjene etter planen som den britiske og franske utenriksministeren (Sykes-Picot-avtalen) trakk opp etter første verdenskrig. IS og de konsekvensene som deres kamp har medført har rystet selve grunnmuren i dette rammeverket. Dette betyr at hvis en militær innsats skal lykkes i og oppnå noe mer enn å bekjempe IS, mens man samtidig sår frøene til nye bitre konflikter, så må den være basert på en en større politisk plan for regional stabilitet. Det som må til er konturene av en ny global og regional konsert for Midtøsten som inkluderer forholdet mellom globale og regionale stormakter, spørsmålet om forholdet innad i enkelte områder mellom religiøse majoriteter og minoriteter, og hvordan man skal ta hensyn til grupper som ønsker ulik grad av selvstyre (kurdere og andre). Dette er ingen liten agenda, men den er nødvendig hvis militære innsatser skal kunne lede frem til mer bærekraftig politisk stabilitet.

På samme måte bør en norsk diskusjon om deltakelse i kampen mot IS også dreie seg om hva IS egentlig er. Med noen få unntak har den diskusjonen vært fraværende i Norge. Vi beskriver brutale handlinger som tilskrives IS og vi undres over hvordan hva som fremstilles i media som et barbarisk middelaldersk prosjekt kan klare å tiltrekke seg fremmedkrigere fra vår del av verden, men der stopper stort sett analysene opp. Det vi trenger nå er en mer edruelig debatt om IS og hva denne organisasjonen er. Ser vi på IS i lys av hva vi vet om andre nye væpnede ikke-statlige bevegelser så er det en del interessante mo­menter som dukker opp.

Det nye landskapet av ikke-statlige væpnede bevegelser med en religiøs plattform har en evne til å kombinere globale og lokale spørsmål på en mye mer effektiv måte enn tidligere. Dette betyr at de evner å målbære flere konfliktlinjer samtidig, og dette øker deres rekrutteringspotensiale da de som IS både tiltrekker seg fremmedkrigere som inspireres av deres diskurs om global jihad og folk som er mer opptatt av lokale konflikter. Dette innebærer at grupper som IS opererer med ulike markedsføringsstrategier myntet på ulikt publikum. Spesielt lokalt er det av betydelig interesse å forstå hvordan grupper som IS er i stand til å ta opp i seg en serie med lokale konfliktlinjer som de evner å nyttiggjøre seg av. Dette er spesielt mulig i områder hvor statsmakt enten omtrent ikke er til stede eller hvis den er til stede er svært omstridt og omtrent uten enhver form for legitimitet. En slik situasjon finner vi i store deler av Irak og Syria hvor IS er til stede eller er aktive.

Hvis dette er riktig så er det også mye som tyder på at IS er mer enn én ting. Det er ikke kun en ren religiøs-ideologisk bevegelse, men en væpnet organisasjon med et religiøst-ideologisk senter som har evnet å ta opp i seg en rekke ulike konfliktlinjer. Det ser vi også tydelig når det gjelder bevegelsens evne både til å planlegge og gjennomføre komplekse militære operasjoner, og til å holde på og administere store områder, inkludert flere store byer. IS er en organisasjon med betydelig planleggings- og administrasjonskapasitet, og dette ville ikke vært mulig uten bevegelsens evne til å tiltrekke seg tidligere Saddam Hussein-lojalister med slik kompetanse. Alle disse deler nødvendigvis ikke fullt ut IS' religiøse syn, men gitt nettopp hvordan lokale konfliktlinjer strukturerer politikk og samfunn i dagens Irak, så ble IS deres eneste mulige hjem.

Spørsmålene som bør drøftes grundig er derfor ikke bare om Norge har kapasitet til å bidra eller i det hele tatt bør bidra, men hvordan vi skal forholde oss til både de større geopolitiske realitetene av et Midtøsten-kart i endring, og hvordan en bevegelse som IS best kan bekjempes. En ting synes sikkert, en enda større offensiv mot IS som også innebærer bakkestyrker vil ikke ha store sjanser for å føre til varig fred og stabilitet hvis vi ikke har en god analyse av hva IS faktisk er og det geopolitiske sjokket som IS har klart å påføre det gamle politiske kartet over Midtøsten.

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger 16.12.2015.

Se Morten Bøås forklare hva som skal til for å bekjempe IS:

NUPI-forsker Morten Bøås om: Hvordan bekjempe IS?

Nye serie fra NUPI: Forskerne forklarer.Episode 1: Hvordan skal vi bekjempe IS? NUPI-forsker Morten Bøås forklarer.

Posted by NUPI on Monday, December 21, 2015