Bildet viser en scene fra TV-serien The Wire Foto: NTB Scanpix

IKONISK: William "Bunk" Moreland og Jimmy McNulty er to av The Wires viktigste seriefigurer. - Istedenfor å skylde på politikere, politi eller andre kandidater, løfter TV-serien frem kompleksiteten og de motstridende hensynene i utfordringene byen står overfor. Jeg gjør det samme med FN og fredsbygging, sier seniorforsker Niels Nagelhus Schia.

Hva kan The Wire og McDonalds lære oss om FN?

Publisert: 11. des. 2017

Niels Nagelhus Schia hentet forskningsinspirasjon fra verdens beste TV-serie.

På film- og seriedatabasen IMDBs liste over verdens beste TV-serier, troner HBOs banebrytende The Wire. Seniorforsker Niels Nagelhus Schia (NUPI) valgte serien som inspirasjonskilde for sitt antropologiske studie av FN, som har munnet ut i boken Franchised States and the Bureaucracy of Peace, nylig utgitt på Palgrave Macmillan.

- I boken viser jeg at FN, i sin iver etter å bygge stater for å bygge fred, selv blir en del av staten, sier Schia, og utdyper:

- Hvis vi tenker at Baltimore er hovedpersonen i The Wire, kan vi si at du får innsikt i hovedpersonen gjennom fem sesonger og fem ulike perspektiver - eller deler av byen - havnevesenet, narkotikalangere og politiet, politikk, media og skoleverket. Istedenfor å skylde på politikere, politi eller andre kandidater, løfter TV-serien frem kompleksiteten i utfordringene byen står overfor. Jeg gjør det samme med FN og fredsbygging.

FN fra fem perspektiver

Fredsbygging innebærer i tillegg til å sikre fred og sikkerhet gjennom militær tilstedeværelse av FN-soldater også å reformere og styrke statsapparat og institusjoner i land hvor det har vært konflikt.

- I forskningen min er FN hovedpersonen som belyses fra ulike perspektiver; Sikkerhetsrådet, FN-byråkratiet i New York, FNs hovedkvarter i Liberia, FN i felt i Liberia, liberiske departementer og liberisk statsapparat, forklarer Schia, som har fulgt fredsbyggingsprosesser fra New York til Liberia.

Fra et statskupp i 1980 til en fredsavtale ble undertegnet i 2003, preget store konflikter Liberia. Siden da har FNs fredsbevarende styrker vært på plass i landet, og FN har satt inn store ressurser her.

Motstridende hensyn

- Ved å studere antropologisk hvordan FN jobber med fredsbygging blir det mulig å problematisere kompleksiteten. Koblinger til internasjonale, regionale, nasjonale og lokale hensyn kommer fram og bidrar til å forklare hvorfor fredsbygging ikke bare handler om å finne den riktige oppskriften og de riktige folkene til de riktige posisjonene. Det blir mulig å se fredsbygging som en global prosess som i stor grad handler om hvordan byråkrater manøvrerer mellom det som på kort sikt kan virke som motstridende hensyn og interesser, men som i et lengre perspektiv kanskje trekker i samme retning likevel, forklarer Schia.

Han illustrerer disse motstridende hensynene blant annet ved å peke på FNs sikkerhetsråd:

- Hvis Sikkerhetsrådet ikke blir enige om saker, får det heller ikke fattet beslutninger og risikerer på den måten å spille seg selv ut på sidelinjen – med andre ord bli irrelevant slik som Folkeforbundet ble. Dette skaper en spesiell dynamikk i Sikkerhetsrådets beslutningsprosesser, som gjerne handler om stormaktsinteresser. Derfor blir fokuset på å bli enige ofte det primære, og behovet på bakken – der fredsbyggingen skjer - mer sekundært på dette nivået.

Både positive og negative konsekvenser

- Et viktig begrep i boken din er det engelske begrepet ‘franchised’. Hva er egentlig en ‘franchised’ stat?

- McDonalds er et godt eksempel på hvordan franchisekonseptet fungerer. Forretningsideen distribueres til filialer verden rundt som, uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, bruker de samme produktene, varemerkene og arbeidsmønstrene. Poenget med begrepet franchised state er å få frem hvordan stater som Liberia bygges etter etablerte, internasjonale oppfatninger om hva en stat er. Disse oppfatningene, eller forretningsideene om du vil, ivaretas og distribueres av internasjonale aktører, blant annet diplomater i Sikkerhetsrådet, og byråkrater i FN-apparatet, forklarer Schia, og fortsetter:

- Stater som Liberia driftes og bygges i stor grad som et slikt franchise-system, og framstår i mindre grad som en selvstendig enhet, eller en uavhengig burgersjappe, om du vil. Dette kan ha både positive og negative konsekvenser. Det kan på den ene siden bidra til stabilitet og til å smøre hjulene i statsapparatet, samtidig som det kan undergrave nasjonale strukturer, handlingsmønstre og lokal kunnskap. Dette siste poenget innebærer også at landet, iallfall i en periode, blir mer avhengig av eksterne krefter.

En ny type stat

Begrepet franchised states peker altså på en ny form for stater som vokser fram som et resultat av mer transnasjonal styring.

- Her taper den tradisjonelle nasjonalstaten terreng til en ny type stater, som vokser fram i et nettverk av ikke-statlige organisasjoner, selskaper, stater og internasjonale organisasjoner. Når FN bygger fred i land som har vært utsatte for konflikt, er det gjerne slike stater som bygges. Dette burde også få konsekvenser for hvordan man måler suksess og for FNs exitstrategier.

Schia understreker at han ikke er ute etter å beskrive hva som er negativt eller positivt med dette, og mener FN for ofte kritiseres for å være ineffektivt, for at fredsbygging ikke virker, for manglende evne til å etablere nasjonalt eierskap, og for at det er for dyrt.

- Jeg mener denne kritikken ikke tar innover seg kompleksiteten i fredsbyggingsprosesser og heller ikke hvordan byråkratier og statsapparater i velfungerende land - som har vært så heldige å oppleve fred og stabilitet over lengre tidsperioder - er resultater av mye prøving og feiling.