The image shows Port Vila, capital of Vanuatu Photo: David Cobbin/Creative Commons/CC BY-ND 2.0

UTFORDRINGER: Den lille nasjonen Vanuatu, bestående av 253 000 innbyggere, har måttet sjonglere en rekke nasjonale politiske utfordringer, deriblant politisk ustabilitet, samtidig som situasjonen for hele regionen ble mer krevende.

Kartlegger Sør-Stillehavet

Publisert: 6. mai 2016

Trass i at Sør-Stillehavet er isolert fra mye av verden forøvrig, blir regionens politikk stadig mer synlig. Seniorforsker Marc Lanteigne har tatt for seg mikrostaten Vanuatu i ny bok.

Stillehavsregionen har blitt gjenstand for økende oppmerksomhet fra regjeringer og akademikere i løpet av de siste årene.

Selv om Sør-Stillehavet er geografisk isolert fra mye av verden for øvrig, har regionens historiske bånd til Europa og økende interesse fra USA så vel som store asiatiske aktører ført til at mange av mikrostatene i Stillehavet har blitt mer synlige politisk sett.

Balansekunst

Etter omfattende feltarbeid i Sør-Stillehavet har seniorforsker Marc Lanteigne ved NUPI skrevet om politikk i Vanuatu i den nye boken Pacific Ways: Government and Politics in the Pacific Islands. Her redegjør han detaljert for landets politikk etter at Vanuatu fikk sin uavhengighet i 1980.

Den lille nasjonen bestående av 253 000 innbyggere har måttet sjonglere en rekke nasjonale politiske utfordringer, deriblant politisk ustabilitet, samtidig som situasjonen for hele regionen ble mer krevende.

Vanuatu har måtte balansere tradisjonelle stillehavsaktører som Australia, New Zealand, USA og Vest-Europa med nykommere som Kina, Japan og Russland. I tillegg var ødeleggelsene forårsaket av den tropiske syklonen Pam i mars 2015 og øystatens forsøk på å gjenoppbygge seg selv symboler på Sør-Stillehavets økende sårbarhet for klimaendringene.

Ulike veier

I boken, som nå foreligger i andre utgave, undersøker eksperter politikken til de respektive øystatene og -terriroriene, med henblikk på historisk bakgrunn, kolonifortid, konstitusjonelt rammeverk, politiske insitusjoner, partier, valg og valgsystemer, samt problemer og fremtidsutsikter.

Den viser, kanskje i motsetning til hvordan det var tidligere, at det ikke finnes én «Pacific way» - én felles vei for denne regionen, men en rekke ulike tilnærminger til de fundamentale problemene knyttet til makt og politiske valg som er felles for alle samfunn.