Kort, men katastrofal
Natten til 8. august gikk georgiske styrker inn i utbryterrepublikken Sør-Ossetia. President Mikheil Saakasjvili hadde åpenbart kalkulert med en kort og ærerik kampanje i skyggen av OL-åpningen i Beijing. Slik gikk det ikke. Få timer etter at Tbilisi hadde meldt om at man hadde tatt kontroll over deler av Tskhinvali, hovedstaden i utbryterrepublikken, satte det russiske forsvaret inn en massiv motoffensiv. Resten er historie. Etter en kort, men katastrofal krig mistet georgiske myndigheter ikke bare kontroll over de deler av Sør-Ossetia og Abkhasia som inntil da hadde vært styrt fra Tbilisi; russisk anerkjennelse av de to utbryterrepublikkene har etter all sannsynlighet også medført at disse territoriene aldri vil bli gjeninnlemmet i Georgia.
De første dagene og ukene etter konflikten var vestlige mediers dekning i stor grad formet av Tbilisis offisielle versjon. Etter hvert som tiden har gått, har imidlertid sistnevnte slått flere og flere sprekker. Som vanlig befinner sannheten seg et sted imellom hovedstedenes propagandamaskineri og offisielle spin. I dette nummeret skal vi se nærmere på konfliktene i Sør-Kaukasus både i Internettspalten, som er viet dekningen av konflikten hos georgiske, ossetiske og russiske nettressurser, og gjennom en artikkel som tar for seg utviklingen i den andre av de to georgiske utbryterrepublikkene, Abkhasia.
Først skal vi imidlertid sammen med Thomas Sedelius kikke nærmere på noen mer fundamentale veivalg hva gjelder regimeutvikling i “vår” del av verden siden 1989/91. Hvorfor har vi i dag et stort antall autoritære, presidentdominerte regimer i det postsovjetiske området, mens det i Øst-Europa i hovedsak har utviklet seg parlamentariske styresett? Sedelius tar utgangspunkt i de respektive lands konstitusjoner og formelle maktfordeling og finner at historiske, institusjonelle og aktørfokuserte forklaringer alle bidrar til å belyse hvorfor man valgte ulike løsninger på vei fra kommunistisk maktmonopol til mer pluralistiske regimer. Vel så interessant er kanskje allikevel Sedelius’ påpekning av at det i det postkommunistiske området – på tvers av det gamle skillet mellom satellittene i Øst-Europa og Sovjetunionen – har vokst frem en rekke regimer som er verken rent presidentdominerte eller parlamentariske, men representerer hybridløsninger med trekk fra begge de to mer konvensjonelle modellene. Til tross for at man i Vesten ofte plasserer Russland i kategorien “autoritær”, modifiserer Sedelius dette. Presidentens makt er langt fra fullkommen på papiret – og enda mindre så med Putin som statsminister.
I den neste artikkelen tar vi for oss det stadig tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt Russland er en del av Europa eller Asia. Mange lesere vil kanskje mene at dette temaet for lengst er utdebattert, men Jardar Østbø presenterer i sitt artikkelbidrag Vadim Tsymburskij, som tilbyr et nytt grep gjennom lanseringen av metaforen “Russland som øy”. Ifølge Tsymburskij er Russland verken øst eller vest, men en “øy” skilt fra de omkringliggende sivilisasjonene av stredeterritorier, belter av stater som vekselvis ligger under Russlands eller de tilgrensende sivilisasjonenes kontroll. Tsymburskij har medvirket til å videreutvikle geopolitisk terminologi, men hans viktigste bidrag er allikevel kanskje forsøket på å tilpasse russisk identitet til dagens russiske grenser. Han avfeier russisk imperialisme fra Peter den store til Sovjetunionens oppløsning som en historisk blindgate: Oppløsningen av Sovjetunionen var ikke, som Putin hevder, en tragedie, men tvert imot en renselsesprosess hvor Russland kvittet seg med byrden av å herske over fremmed territorium. Tsymburskijs geopolitikk fremstår dermed som langt mindre revansjistisk enn hva som har vært gjengs tone i Russland det siste drøye tiåret.
I den siste artikkelen denne gang vender vi som tidligere nevnt tilbake til Sør-Kaukasus og ser på den andre av de såkalte “frosne konfliktene” i Georgia, konflikten med utbryterrepublikken Abkhasia. Ikke før hadde de georgiske myndighetene sommeren 1992 inngått en våpenhvileavtale med sørosseterne, før det brøt ut stridigheter i Abkhasia. Etter en 13 måneder lang krig måtte Tbilisi oppgi kontrollen også over denne tidligere autonome republikken, og siden 1993 har Abkhasia fungert som en de facto uavhengig stat. Det har blitt gjort en rekke forsøk på å finne frem til en forhandlingsløsning, men så langt har alle forslag strandet på det betente spørsmålet om tilbakevending av de etniske georgierne som ble fordrevet under krigen og som siden har levd som internt fordrevne.
Mikkel Berg har fulgt utviklingen i forhandlingsklimaet siden Saakasjvili kom til makten i roserevolusjonen i 2003, og konstaterer at sett fra et abkhasisk ståsted, er det få incentiver til å forhandle: i de fleste tilfeller har abkhasiske myndigheter i dag en grad av måloppnåelse som de vanskelig ville kunne nå eller forsvare i en forhandlingsløsning med Tbilisi. Samtidig understreker Berg at Abkhasias måloppnåelse er avhengig av lånt makt – det er kun som en følge av at den regionale hegemonen Russland har tatt Abkhasia inn som sin klient at abkhasiske myndigheter er i stand til levere uten å kompromisse med Tbilisi.
God lesning!
Redaksjonen
