11.11.09 Norge i Afghanistan – bakgrunn, retorikk, fortsettelse
NUPI Working Paper 768 | 35 pages.
Situasjonen i Afghanistan forverres. Samtidig revurderer USA sin strategi. Utsiktene til å lykkes i Afghanistan er små. Faren for tap av norske liv kan bli større. Det avkrever en åpen debatt om interesser, målsettinger og virkemidler.
>> Summary
Norsk militær innsats i Afghanistan kom som et resultat av terroranslagene mot USA 11. september 2001. Regjeringen tilbød USA en liste over norske militære enheter på et tidlig tidspunkt. Beslutningsfasen var kort, lite inkluderende og komprimert.
Når europeiske stater vektlegger betydningen av NATO, menes i hovedsak betydning av USA som aktør i europeiske sikkerhetsspørsmål. Den direkte og avgjørende forbindelsen mellom USA og Norge som årsak til norsk militær innsats i Afghanistan har likevel blitt nedtonet etter 2001. Kommunikasjonen om deltakelsen i Afghanistan har primært hatt til hensikt å søke folkelig støtte til en beslutning som i realiteten ikke har vært oppe til vurdering siden 2001. Utfordringene ved diskrepansen mellom retorikk og realiteter har imidlertid blitt større etter hvert som USA og NATO har
møtt opposisjon i Afghanistan.
Situasjonen i Afghanistan forverres. Samtidig revurderer USA sin strategi. Disse to forhold er i seg selv tilstrekkelig for å begrunne endringer i norsk politikk og retorikk. ISAF-sjefen Stanley McChrystal har videre foreslått en strategi som innebærer at man utsetter NATO-soldater for større risiko. Også norske tap kan øke. Økte tap vil virke demoraliserende og svekke den befolkningens politisk vilje, noe som vil bli en innenrikspolitisk utfordring for mange NATO-land.
I takt med økte tap, vil vestlig opinion avkreve svar. Mer intensiv norsk meningsutveksling kan trolig ikke unngås. Det internasjonale ordskiftet har allerede slått inn over Norge. Forutsetningene for suksessfull opprettholdelse av den etablerte og mer tilslørende’ kommunikasjonsstrategien er i ferd med å bli borte. Afghanistan-innsatsen vil i økende grad bli kontroversiell i alle NATO-land. Norge er derfor best tjent med en større grad av oppriktighet om og vurdering av norske interesser og virkemidler. Debatten om innsatsen i Afghanistan må angripes proaktivt og bør ikke begrense seg til hva Norge skal gjøre. Det er USAs og vestens overordnede og samlede intervensjon som er det avgjørende for om Norges innsats tjener en ønsket funksjon. Dermed bør det være situasjonen i Afghanistan og de vestlige målsettingene og virkemidlene generelt som er hovedfokus.
Obama vil trolig offentliggjøre en viss militær økning i nær framtid, men forpliktelsen kan være halvhjertet. Norge må derfor gi seg selv fleksibilitet. En må ta hensyn til sine allierte og til utviklingen og potensialet i Afghanistan. Men det må erkjennes at USA og NATO er i store vanskeligheter i øyeblikket. Økt militær innsats kan forsterke motstanden og opprøret. Det er lite trolig at det blir mindre korrupsjon og bedre tjenesteyting fra de afghanske myndighetene i nær framtid. Framdriften i oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene er trolig også for optimistisk. Det skal mye til om ikke USA og NATO blir tvunget til å trappe ned i løpet av noen få år. Flere av de vestlige land har i tillegg økonomiske problemer. Norge bør verken være blant de første eller de siste i NATO til eventuelt å trekke seg ut.
Full-text version
|
Complete List of Publications
