Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Mange slags virkninger av klimaendringer. Hvilke virkninger illustrerer de enkelte delbildene i kollasjen?

Klima og fred

Publisert: 2. jan. 2008

Nobels fredspris for 2007 er delt mellom FNs klimapanel (egen boks) og den amerikanske miljøforkjemperen Al Gore (egen boks). Gjennom de siste tiårene er globale klimaendringer kommet høyere på dagsordenen ikke minst som følge av stadig mer illevarslende varskorop fra FNs klimapanel. Klimaendringene er kanskje den største trussel menneskeheten noensinne har stått overfor, heter det. På en måte sitter vi i alle land i samme båt og er gjensidig avhengig av hverandre. Men dette er en skjev gjensidig avhengighet. Noen land og folk er mer årsak til problemene enn andre, mens de som blir hardest rammet, er minst årsak til problemene.

Men er innsatsen mot klimaendringene fredsarbeid? Ja, hevder stadig flere. Den dramatiske forverringen av livsvilkårene til sårbare befolkninger som lever i Saharas randsoner eller i orkanutsatte tropiske områder, vil kunne føre til omfattende folkevandringer. Disse vil igjen føre til konflikter med befolkningen der klimaflyktningene ankommer. Tuaregene, et av de stolte gjeter- og nomadefolkene i Sahelbeltet i Nord-Afrika, er blitt involvert i et økende antall lokale konflikter med nabofolk om beiteland og oaser.

Fra Darfur i øst, via Tsjad, Niger og Mali, til Mauretania i vest slåss nomader med deres geiter, sauer, kameler og kveg mot fastboende bønder som dyrker de jordflekkene som har tilgang til de dyrebare oasene og regndråpene. En voksende befolkning må livnære seg på stadig mindre dyrkbart land og stadig mindre beitemark.

Ressursknapphet skaper sjelden krig, men eksisterende konflikter kan bli forverret og fredsarbeid vanskeliggjort av kampen om de knappe ressursene.

2: Klima og naturkatastrofer

Klimaendringene fører også til mange flere naturkatastrofer enn før. Dels er det mye mer ekstremt vær nå enn for bare 30–40 år siden, og dels lever mange flere sårbare mennesker i områder som er utsatt for naturkatastrofer. Sju ganger flere mennesker får nå sine hjem og sitt levebrød ødelagt av naturkatastrofer enn av krig. Nødhjelpsarbeidere har derfor lenge argumentert for at politikere og næringslivsinteresser må forstå at vår tids eksplosive forbruksvekst allerede har skapt klimaendringer hvor flere og flere mennesker får sine liv ødelagt av ekstrem tørke, orkaner og flom.

Fra 2000 til 2004 ble årlig om lag 262 millioner mennesker berørt av klimakatastrofer, over 98 % av dem i sør. De samlede ødeleggelsene og tap av liv er – som alltid – størst i fattige utviklingsland. Innenfor OECDområdet ble en av 1500 mennesker rammet av naturkatastrofer i 2006. Det tilsvarende tallet for u-land (sør) var en av 19 – en faktorforskjell i risiko på 79.

Men selv i Europa tok den ekstreme hetebølgen i 2003 over 30 000 liv. Verdens helseorganisasjon (WHO) har anslått at om lag 150 000 mennesker dør hvert år som følge av de pågående klimaendringene, og at dette tallet sannsynligvis vil dobles innen 2020. Risikoen for matmangel, spredning av malaria og mangel på drikkevann vil øke på alle kontinenter, og spesielt i Afrika.

3: Hvorfor reagerte vi ikke før?

Vi hadde trolig ikke opplevd den dramatiske økningen i naturkatastrofer og ekstremt vær dersom vi for lengst hadde redusert utslippene av drivhusgasser globalt, slik det var enighet om allerede i 1992 på konferansen om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro. Den første vitenskapelige påvisningen av at utslipp av CO2 vil føre til høyere gjennomsnittstemperatur, ble lagt fram så tidlig som i 1896. Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius framholdt dette i en lengre vitenskapelig artikkel. Det er flere tiår siden verdens ledende vitenskapsmenn ble enige innenfor FNs klimapanel om at det var behov for en dramatisk endring i politikk og atferd.

Til og med den mest optimistiske av panelets tidligere spådommer, at den gjennomsnittlige globale temperaturen vil stige med bare to grader fram til 2090, vil ha enorme konsekvenser. Verdens isbreer vil smelte, og den globale havstanden vil øke kraftig. Flere øystater, store kystområder og mange havnebyer vil bli satt delvis under vann. Dersom europeere, amerikanere, kinesere og andre store utslippsaktører hadde startet endringsarbeidet allerede på 1980- og 1990-tallet, ville vi ha sett positive resultater tidligere og sluppet billigere unna.

Det er fortsatt mange klimaskeptikere, ikke minst i USA – landet med størst utslipp per innbygger – som tviler på at det er en klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og utslipp og klimaendringer. De som fortsatt tror at vi bare står foran naturlige svingninger og periodiske endringer av vær og vind, bør bestige Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro. Snøen og isbreen som har dekket toppen av fjellet i 12 000 år, vil ha smeltet helt bort innen 2020.

4: Samarbeid eller konflikt?

Til tross for, men også på grunn av, alt dette, er det grunn til forsiktig optimisme og tro på menneskehetens evne og vilje til å snu utviklingen. FNs klimapanel sier at utviklingen fortsatt kan snus. Kanskje kan årets klimarapporter gi fornyet intensitet til de globale forhandlingene i Indonesia om større og mer forpliktende utslippsreduksjoner. De kommende årene kan den felles klimatrusselen gi fornyet kraft til forpliktende internasjonalt samarbeid, nettopp fordi de største katastrofene og krisene ikke kan håndteres av én enkelt nasjon på egen hånd. Ingen makt står over denne naturloven ettersom det er det globale miljøet som endres med store konsekvenser for alle kontinenter.

 Dette ble ikke minst de rike, industrialiserte landene minnet om da orkanen Katrina rammet Golf-kysten i USA og en enorm flomkatastrofe rammet blant annet storbyen New Orleans i august–september 2005. I de fleste land har gigantkatastrofer som orkanen Katrina tidligere bare inntruffet én gang i løpet av femti år. De overbelaster derfor ethvert lands nasjonale institusjoner og hjelpeapparat. Verdens mest ressursrike land, USA, var intet unntak. Hetebølgen i Europa i 2003 og orkanene i USA i 2005 var derfor viktige for å endre opinionen til å innse alvoret i klimatrusselen og vårt felles ansvar for å forebygge klimaendringene. Vedvarende hete og tørke synes også å ha vekket australske velgere til å stemme for større klimaforpliktelser ved siste valg. Iallfall er det nettopp blitt regjeringsskifte i Australia, mye som følge av klimaspørsmålet.
 Både i Sahel-landene, i våre egne nordområder og i de tropiske orkanbeltene i Asia og i Det karibiske hav kan klimaendringene føre til både økt spenning og konflikt og økt samarbeid om felles problemløsning. I stedet for økt kamp om knappe ressurser og trygge livsmiljø kan vi få samarbeid om å dele på ressursene. Vi kan få samarbeid om å utvikle fornybare ressurser, og vi kan dele på bedre teknologi og gjenvinning av ressurser.
 

Det ser også ut til å bli økt enighet om at de industrialiserte landene kan, må og vil dramatisk redusere sine enorme klimagassutslipp, mens de raskt voksende økonomiene i Kina, India og andre land som industrialiseres, vil gå med på å begrense sin utslippsvekst gjennom bedre teknologi og organisering. De neste årene vil bli helt avgjørende for om verden går mot økt forpliktende klimasamarbeid regionalt og globalt, for å forebygge katastrofer og klimaendringer eller om vi fortsatt skal ødelegge det globale miljøet – med store negative konsekvenser for oss alle.

5: Fredspris til FNs klimapanel

Etter flere tiår med CO2-målinger og en ubrutt trend med økt CO2-innhold i atmosfæren bredte det seg på 1980-tallet en uro for klimautviklingen – en uro for menneskeskapte klimaendringer. Denne uroen fikk Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøorganisasjon (UNEP) til sammen å etablere FNs klimapanel (IPCC = Intergovernmental Panel on Climate Change) i 1988. Bortsett fra et mindre sekretariat og et årlig plenumsmøte for medlemslandene er IPCC mer en ramme rundt et nettverk av forskere. Disse er ikke ansatt av IPCC, men i virksomheter (selskaper, institutter ETC) i land verden over. IPCC er også et uttrykk for et globalt samarbeid for å motvirke et globalt problem – globale klimaendringer. Det er lederen Rajendra K. Pachauri som mottar den andre halvparten av fredprisen på vegne av IPCC.

Den indiske forskeren Rajendra K. Pachauri leder FNs klimapanel.

6: Den andre halvdelen til Al Gore

For mange er fredsprisvinner Al Gore mest kjent som den amerikanske «nestenpresidenten » – visepresidenten under Bill Clinton og presidentkandidaten som i 2000 tapte for George W. Bush etter valgrot og endelig avgjørelse i amerikansk høyesterett. Og til tross for at han egentlig fikk flest stemmer i USA sett under ett.

Nobelkomiteen tar knapt munnen for full når den begrunner årets tildeling med at Gore har vært en ledende miljøpolitiker, kan hende det enkeltmennesket som har bidratt sterkest til å skape en økt global forståelse for klimatiltak. Innsatsen for å få klimaspørsmålet på dagsordenen har vært særlig merkbar etter 2000 da han har reist verden rundt med et «road show» om globale klimaendringer. I offentligheten toppet virksomheten seg med filmen «En ubehagelig sannhet», som kom i 2006 – og som tidligere i år vant Oscar for beste dokumentar.

Men Gores miljøengasjement går helt tilbake til 1970-tallet. Allerede som ung representant i Kongressen (1977–1993) utmerket han seg som en framtredende miljøforkjemper. I 1992 skrev han boken Earth in the Balance: Ecology and the Human Spirit.

Tildelingen av prisen til Gore er en anerkjennelse og en takk for hans store innsats på et nøkkelfelt for menneskehetens framtid. Vel så mye er den et forsøk på å påvirke utviklingens gang – å få enkeltmennesker og stater til å innse klimaproblemene og handle deretter. Gore selv er ydmyk nok til å påpeke at han står på skuldrene til de mange tusen miljøforkjempere verden over – uten deres bidrag kunne hans stemme fort bare blitt et rop i natten.

Al Gore

7: Hvem gjør hva? Hvordan?

IPCC er et mellomstatlig organ og åpent for land som alt er medlem av UNEP og WMO. Men også ikke-statlige aktører kan delta i IPCCs arbeid. Det er det årlige plenumsmøtet for medlemslandene som fatter alle viktige vedtak. For panelet – men ikke ansatt av det – arbeider tusener av forskere som er oppnevnt av medlemsstatenes regjeringer.

Panelet har som mandat – ved hjelp av de mange forskerne – å sammenfatte den vitenskapelige kunnskapen nedfelt i litteraturen om alle sider ved klimaproblemet. Forskergruppene er sammensatt slik at forskere med ulike synspunkt er inkludert, og det tas hensyn til geografisk spredning. Siden prosessen er basert på konsensus, blir konklusjonene gjerne relativt forsiktige. IPCC har ansvar for å følge opp FNs klimakonvensjon fra 1992 (se under).

Forskerne arbeider i tre arbeidsgrupper som hver skal levere en delrapport om

  • tilgjengelig vitenskapelig kunnskap om klimaendringer
  • klimaendringenes virkninger på natur og samfunn
  • mulige tiltak for å motvirke klimaendringer.

På toppen av dette kommer en hovedrapport (sluttrapport) som sammenfatter innholdet i delrapportene. Etter at forskjellige forskerteam har skrevet ferdig sine rapporter, blir disse gjenstand for grundige høringsprosesser med andre fageksperter og myndigheter. Til slutt blir rapportene godkjent av alle partslandene, mens forslagene til tiltak blir godkjent «setning for setning» (jf. konsensus over).

Tegning: politicalcartoons.com

En realistisk tilpasningsstrategi?

8: Delrapporter - hovedrapporter

Til nå har klimapanelet publisert hovedrapporter i fire runder:

  •  1990 – en rapport som ga viktig informasjon til toppmøtet i Rio de Janeiro om miljø og utvikling, jf. klimakonvensjonen og vedtaket om at det i første omgang er de industrialiserte landenes ansvar å få redusert sine utslipp.
  •  1995: – i denne andre hovedrapporten inngikk for første gang å utrede virkninger av klimaendringer på økonomi og samfunn
  •  2001: Her slås det blant annet vitenskapelig fast at virkningene av klimaendringene både på biosystemer og på mennesker er følbare.
  •  2007: I den første delrapporten (febr.) gis status for den vitenskapelige forståelsen av klimaendringer. Påfølgende 2007-rapporter tar for seg b. virkningene av klimaendringer på natur og samfunn, c. tiltak og virkemidler for å bekjempe klimaendringer og redusere utslipp av klimagasser. I hovedrapporten (synteserapport, ferdig i nov.) sammenfattes konklusjoner og hovedsynspunkter fra de tre delrapportene. 

I alt har 2500 forskere fra mer enn 130 land medvirket til 2007-rapportene. Hovedrapporten vil være et viktig grunnlag for FN-toppmøtet (innenfor UNFCC = FNs klimakonvensjon) om klimaendringer, som tar til i desember 2007 på øya Bali (Indonesia). Målet er at de vitenskapelige rapportene med påfølgende forhandlingsmøter skal munne ut i en ny klimaavtale (etterfølge Kyoto-avtalen) med nye mål og forpliktelser for tiden etter 2012.

Noen er svært sårbare for klimaendringer.

9: Nobelkomiteens grunngiving

(lett forkorta)

... Nobels fredspris for 2007 skal delast, i to like store delar, mellom

  •  Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC)
     og
  •  Albert Arnold (Al) Gore jr.
     

for deira innsats for å skape og spreie større kunnskap om menneskeskapte klimaendringar og for å leggje grunnlag for dei tiltaka som krevst for å motverke desse endringane.

… Omfattande klimaendringar kan kome til å endre og truge livsvilkåra for mykje av menneskeslekta. Dei vil kunne medverke til store folkeflyttingar og auka konkurranse om ressursane på jorda. Endringane vil leggje særleg store bører på dei mest sårbare av statane i verda. Faren for valdelege konfliktar og krigar i og mellom statar vil kunne auke.

Med vitskapelege rapportar har IPCC gjennom to tiår skapt ein jamt breiare fagleg konsensus om samanhengen mellom menneskelege aktivitetar og global oppvarming.

… Medan global oppvarming på 1980-talet kunne stå som ein interessant hypotese, kom det på 90-tallet sterkare prov for eit slikt syn. I dei aller siste åra har samanhengane blitt klårare og konsekvensane meir synlege.

Gjennom lang tid har Al Gore vore ein av dei leiande miljøpolitikarane i verda. … Gjennom eit sterkt engasjement med politisk arbeid, foredrag, filmar og bøker har han styrkt kampen mot klimaendringane. Han er truleg den einskildpersonen som har verka mest til å skape auka global forståing for tiltak som er naudsynte.

Ved å gje Nobels fredspris for 2007 til IPCC og Al Gore ynskjer Den Norske Nobelkomité å medverke til … handling no, før klimaendringane kjem ut av menneskeleg kontroll.