Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
To bilder i ett - for lite og altfor mye vann Foto: un.org

For lite vann og altfor mye: to sider av samme sak - klimaendringer.

Naturkatastrofer: Hvordan kan vi verge oss?

Publisert: 31. okt. 2010

Aldri har så mange mennesker vært så rammet av naturkatastrofer som i de siste tiårene. Stadig flere mennesker lever mer utsatt for mer ekstremvær. Katastrofene omfatter jordskjelv på Haiti, flom i Pakistan, hetebølge i Sør-Europa og orkan og ekstremnedbør i Mellom-Amerika. Flere hundre naturkatastrofer hvert år rammer mange ganger flere ofre enn voldelige konflikter i vår tid. Samtidig har vi aldri hatt så mye kunnskap om klimavariasjon, klimaendring, værvarsling og naturkatastrofer. All denne kunnskapen kan gi forsvarsverker som vi tidligere ikke hadde.

Mennesker som vet noe om hvilke naturkrefter som kan ramme dem, og hvordan og når disse vil ramme, kan bedre sikre liv, levebrød og eiendom. Dermed står de også bedre rustet til å møte utfordringene og gjenoppbyggingsarbeidet etter at naturkatastrofen er over. Når vi kan forutse farene som truer, kan mennesker fra Cuba til Bangladesh og fra Florida til Vietnam bygge mer robust og organisere seg og sine beredskapslagre klokere.

2: Geografiske forskjeller

Ifølge World Disasters Report 2009 (Røde Kors) døde globalt mer enn 1,2 millioner mennesker bare i perioden 1999–2008 som følge av naturkatastrofer. I 2010, som i 2009, vil nye hundretusener miste livet og flere hundre millioner miste hjem, eiendom eller levebrød i over 400 naturkatastrofer.
Vi kan skille mellom

  • vær- og klimarelaterte katastrofer
    (ekstrem vind, ekstrem nedbør, flom, tørke, hetebølger). Disse utvikler seg ofte over en viss tid.
  • geofysisk relaterte katastrofer
     – jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami (kjempebølge som utløses av undersjøiske jordskjelv). Disse kommer gjerne overraskende. Hvordan forberede seg for det uforutsigbare?

Klimarelaterte forhold kan også utløse sykdom som utbrudd av malaria og kolera. Mye nedbør øker blant annet faren for myggspredte sykdommer som malaria og denguefeber. Samtidig kan både ekstremvær og geofysiske katastrofer som jordskjelv utløse forurensingskatastrofer blant annet gjennom giftutslipp fra kjemiske fabrikker.

Men naturkreftenes herjinger gir ulike følger i forskjellige deler av verden. I rike land som Norge har kunnskap og utvikling medført at få liv eller arbeidsplasser går tapt når naturkreftene slår seg løs – i motsetning til på våre besteforeldres tid. 

I de fleste fattige regioner er derimot tørke, flom og orkaner nå større trusler mot liv, helse og levebrød enn krig og konflikt. Det er i utviklingsland at langt de fleste mennesker dør som følge av naturkatastrofer. Under 10 prosent av dem som døde i årene 1999–2008, bodde i rike i-land (ca. 20 prosent av verdens befolkning). I motsetning til i motstandsdyktige og robuste samfunn som våre egne, bidrar naturkatastrofer til å holde befolkningen i fattige land nede i underutvikling og fattigdom. I tillegg til tapte liv kommer store tap av bolig og arbeidsmuligheter.

Mens antallet geofysiske naturkatastrofer har vært relativt stabilt de siste tiårene, er det motsatt med de vær- og klimarelaterte. De har steget sterkt i antall (jf. graf). Det synes dermed klart at vi står overfor klimavariasjoner og klimaendringer ettersom vi har en fordobling av antallet flom- og orkankatastrofer. Og igjen er det de fattigste som rammes, ettersom det oftest er de som tvinges av befolkningsvekst og andre faktorer til å bosette seg i utsatte områder – enten det er langs utsatte kyststriper, elvebredder, deltaområder eller i utsatte fjellskråninger.

Slik sett kan vi si at det er menneskeskapte og naturskapte forhold i samvirke som gjør at naturkatastrofene rammer liv og eiendom hardere enn tidligere. Tsunamien julen 2004 var ikke bare naturens verk; de enorme ødeleggelsene skyldtes også menneskeskapte forhold. Blant annet hadde den økende befolkningen ødelagt deler av naturens egne bølgedempere – mangroveskogen. Dermed fikk tsunamibølgene enkelte steder mer ødeleggende kraft. Tilsvarende er hyppige hungerskatastrofer i Nord-Korea i de siste årene neppe et resultat av naturkreftene alene; der spiller også dårlig styresett inn.

Skjev innhenting av data

3: Naturkatastrofer – hvor og hvordan?

I de siste årene har verden vært vitne til en rekke enorme naturkatastrofer som har rammet store befolkningsgrupper:

  • 2010: Flom i Pakistan med over 1600 drepte og hele 20 millioner rammet i form av tap av bolig, eiendom eller levebrød. Mange av disse er drevet på flukt.
  • 2010: Jordskjelv på Haiti med 220–250 000 drepte.
  • 2009: Tørke i Kina.
  • 2008: Jordskjelv i Kina med 84 000 drepte.
  • 2008: Orkanen eller syklonen Nargis i Burma med om lag 140 000 drepte
  • 2006:Jordskjelv på Java i Indonesia: 6000 døde og 1,5 millioner ble hjemløse.
  • 2005: Jordskjelv i Nord-Pakistan/India krevde 75 000 menneskeliv. Mer enn fire millioner ble berørt.
  • 2005: Orkanen Katrina som slo inn over USA i 2005 og nærmest ødela millionbyen New Orleans, er trolig den mest kostbare katastrofen i kroner og øre blant annet på grunn av de store forsikringsutbetalingene.
  • 2004: Tsunamien i Asia – med 227 000 drepte. Et kjempejordskjelv under havet ved Sumatra utløste megabølger som etter hvert slo inn over tolv land i Asia og Afrika. Hardest gikk det ut over Aceh-provinsen i Indonesia og Sri Lanka.
  • 2003: Jordskjelv i Bam, Iran. 26 000 drepte.
  • 2002: Tørke i India.
  • 2000: Storflom i Mosambik.
  • Kina opplevde også hyppige flomkatastrofer: 1991,1993, 1996, 1998,

Kilde: www.munichre.com m.fl.

Vi kan se naturkatastrofene også som varsler om forverring i framtiden: «The Environmental Justice Foundation (EJF) antar at 500–600 millioner mennesker lever i fare for å måtte flytte som følge av klimaendringer. Rundt 26 millioner har allerede måttet flytte. EJF venter en økning til 150 millioner i 2050.»

Etter hvert som land og mennesker er blitt rikere og forsikrer seg mer, har også de økonomiske kostnadene ved naturkatastrofer skutt i været.

Naturens dårlige lune har mange sider

4: Årsaker – hvorfor er katastrofene blitt flere?

Årsakene til at antallet naturkatastrofer er firedoblet siden ca. 1970 er mange og sammensatte, og vekten av de enkelte årsaksfaktorene vil variere fra region til region.

  • Befolkningsvekst: Verdens befolkning er nesten tredoblet siden 1950; den har økt fra ca 2,5 mrd. til nær 7 mrd. mennesker i 2010 og forventes å øke til 8 mrd innen 2025. Mange flere innbyggere rammes i utsatte land, som Haiti, nå enn for 40–50 år siden.
  • Flere – især fattige – mennesker presses til å bosette seg i sårbare områder. Med andre ord blir en allerede utsatt posisjon forverret. Mer enn halvparten av menneskeheten bor nå i storbyområder som ofte er utsatt for ekstrem luftforurensing, er jordskjelvutsatt og sårbare for flom og tørke – de sist tilflyttede må ofte bosette seg i spesielt utsatte områder.
  • Miljøødeleggelser – skog, innsjøer og våtmarksområder forsvinner. Naturen klarer derfor ikke lenger i samme grad som før å beskytte oss mot naturens herjinger.
  • Bedre registrering. I likhet med så mye annet blir også naturkatastrofene bedre og mer systematisk registrert og kartlagt enn tidligere over hele verden.
  • Ekstremvær forekommer hyppigereenn for bare en generasjon siden. Rundt 1970 medførte ekstremvær ca 50 katastrofer i året – nå har klimarelaterte katastrofer passert 300 per år. Talende nok har antallet jordskjelv og vulkanutbrudd økt mye mindre enn «klimakatastrofene».
  • Store regionale mangler mht. mengden meteorologiske data som samles inn og varsling av kommende uvær. Langt det meste av meteorologiske data samles inn og formidles til folk flest i nord. Bedre værdata i sør kunne ha varslet menneskene der tidligere, og liv og eiendom kunne blitt spart. Det er i overveiende grad i fattige land at flere og flere mennesker får livene sine ødelagt av ekstrem tørke, orkaner, jordras og oversvømmelser. Men selv i Europa er varsling og beredskap for dårlig. Den ekstreme hetebølgen i Sør-Europa i 2003 tok over 30 000 liv – ikke minst i det høyt utviklede Frankrike. Der fikk ikke helsetjenester og eldreomsorg skikkelig beskjed om at syke mennesker risikerte å bli liggende i uker på rom med over 40 graders varme.

Utvikling i antall katastrofer

5: Tiltak mot naturkatastrofer

Det kan både være naturlige klimavariasjoner og langsiktige klimaendringer som har ført til katastrofeveksten de siste tiårene. Men FNs store vitenskapelige klimapanel, IPCC ,har konkludert med at det er svært sannsynlig (mer enn 95 prosent ) at de langsiktige klimaendringene vil føre til enda mer ekstremvær. Dermed vil også risikoen for matmangel, spredning av malaria og mangel på drikkevann øke på alle kontinenter, og spesielt i Afrika og deler av Asia.

I det store bildet kan vi skille mellom to hovedstrategier når det gjelder å beskytte seg mot klimarelaterte naturkatastrofer:

  • Tilpasningsstrategi: Menneskeheten kan gjøre mer for å tilpasse seg klimaendringer og naturkatastrofer som vi med stor sannsynlighet vet vil komme – uansett hvilke tiltak vi i dag setter inn for å redusere utslippene av klimagasser (virkningsetterslep).  Blant annet kan vi bygge bedre «forsvarsverk» – mer robust bygningsmasse og infrastruktur, varsle bedre og organisere bedre beredskap.
  • Endringsstrategi: Gjøre noe med vår livsstil og forvaltning av naturen – vi må blant annet redusere utslippene av klimagasser ved å endre energiforbruk og produksjons- og forbruksmønstre. Vi må kort sagt produsere og leve mer bærekraftig.

6: Tilpasning

Én form for tilpasning er bedre forskning på og innhenting av vær- og klimadata både globalt og regionalt. Disse dataene kan brukes til å varsle folk så tidlig som mulig om klimavariasjon og endring slik at de kan forberede seg og eventuelt komme seg unna. Jo bedre og mer fullstendige dataene og varslingen er, desto bedre forberedt vil befolkningen være og desto mindre vil tap av liv og eiendom kunne bli. Det er særlig her det globale systemet for klimainformasjon, som ble vedtatt opprettet på Verdens tredje klimakonferanse i 2009, kommer inn.

I deltalandet Bangladesh med sine hyppige flommer har myndigheter og befolkning tilpasset seg oversvømmelsene ved å bygge mange tilfluktsrom av betong på høye påler. Her søker folk tilflukt etter å ha blitt varslet om kommende ekstremvær. Dersom de mest sårbare landene får tilgang til samme kunnskap, langtidsvarsler og beredskapsordninger som stadig flere robuste samfunn har, vil antallet ofre for naturkatastrofer gå dramatisk ned. Dersom vi ikke klarer å dele informasjon, vitenskap, varsling og beredskapsarbeid med dem som trenger det mest, vil antallet naturkatastrofer snart kunne
nå et uhyggelig og uhåndterbart omfang i flere verdensdeler.

For eksempel mottar mange gjeterfolk på Afrikas horn ikke varsel og hjelp før en ventet tørke setter inn. De får dermed ikke solgt og slaktet buskapen før den sulter i hjel og hungersnøden truer. Når regnet kommer tilbake, står hele folk på bar bakke og uten midler til å kjøpe ny buskap. Tidlig varsling og tidlig hjelp er derfor uvurderlig viktig. Ved «langsomme katastrofer» (som tørke og flom) vil det være særlig mye å vinne på slik tilpasningsvirksomhet.

Bygging av jordskjelv- og orkansikre hus, skoler, sykehus og broer redder også liv og levebrød. Som erfaringer til fulle har vist: Virkningene av katastrofene er langt verre i Haiti og Pakistan enn de er i Japan, Chile eller Cuba. Gjennom opplysningskampanjer, undervisningstiltak og gode byggeforskrifter har også fattige land som Cuba og Jamaica klart å redusere skadene når de rammes av jevnlige orkaner. Mer bevisst beredskapsorganisasjon og -planlegging er andre former for tilpasning. Når katastrofen først har inntruffet, er det altfor seint å etablere et apparat som skal yte effektivt hjelpearbeid.

Tidlig varsling redder liv

7: «Endring – klimarettferdighet»

Vi har diskutert ovenfor hvordan menneskene må forvalte naturen på en måte som reduserer antallet naturkatastrofer og gjør dem mindre ødeleggende.

I internasjonale forhandlinger er det nå en dragkamp mellom industriland og de som er i ferd med å bli store økonomiske og industrielle makter, som Kina og India. Hvem skal bære hvilke byrder og redusere eller begrense hvilke utslipp slik at verden samlet sett kan få en bærekraftig utvikling? Spørsmålene er av de mest presserende som det globale samfunnet står overfor.

Begrepet «klimarettferdighet» er lansert. Det globale nord, de «gamle» industrilandene”, har lenge bidratt mest til å forsøple atmosfæren, skape global oppvarming og dermed flere naturkatastrofer. Samtidig blir disse landene trolig sist og minst rammet. I dag er det fattige i utviklingsland som bærer nesten hele byrden av industrilandenes menneskeskapte klimaendringer: Mer enn 90 prosent av dem som mister liv, hjem eller levebrød på grunn av naturkatastrofer, bor i u-land.

De 50 minst utviklede landene i verden slipper ut én prosent av verdens klimagasser. USA alene slipper ut 20 ganger mer. De 20 minst sårbare landene i klimaendringens tid slipper ut nesten 40 prosent av verdens karbongasser, mens de 20 mest sårbare landene står for mindre enn 0,7 prosent av verdens CO2-utslipp. Denne situasjonen kan selvsagt ikke vedvare. Men hvordan skal verden oppnå endringer som monner og samtidig oppnå utvikling for dem som trenger det mest?

Det er ikke nok å slåss for mindre klimagassutslipp som vil kunne stabilisere klimaendringene på lengre sikt. Verdens sårbare folk må få hjelp til å overleve nå. Vitenskap og teknologi har gitt oss redskaper som ikke må forbli i de rikes hender, men deles med alle folkeslag.