Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Kollasje med forskjellige bilder av dagens Italia Bilder: creative commons

Det er mer enn tårnet i Pisa som er skjevt i Italia for tiden. 1. Demo mot forverring. 2. og 3: I 2011 protesterte mange mot Berlusconis forhold til kvinner og for kvinners verdighet. 4. Tilværelsen er blitt vanskeligere for mange 5. Når kommer det italienske toget tilbake på sporet?

Italia - et euroland i krise

Publisert: 8. jan. 2012

Italia (se fakta) kan utløse sammenbrudd i eurosamarbeidet. Under Silvio Berlusconi økte landets store gjeld. Det har skapt tvil om gjelden vil bli tilbakebetalt. Dermed har banker og finansieringsselskap økt rentene på de statlige verdipapirene. EU dikterte Italia å skifte regjering, øke skattene og kutte i pensjoner og andre velferdsgoder. Ingen vet om dette er nok.

2: Bakgrunn

Italia ble samlet til ett rike da kongedømmet Piemonte-Sardinia i nord la under seg andre fyrstedømmer i området og den revolusjonære Guiseppe Garibaldi invaderte Sicilia i 1861. Mange forhold gjorde det vanskelig å skape én nasjon:

  • store forskjeller mellom landsdelene
  • religiøse motsetninger
  • intet felles språk (se s. 5). Det fantes mange lokale dialekter som var svært vanskelig å forstå for folk utenfor lokalområdet. I nord snakket mange fransk. Utviklingen av skolen, en felles hær, etter hvert radio og TV, bidro til et felles språk – mye basert på toscansk dialekt. Mer
HHD12_1Beftetthet

Hvor i Italia bor folk flest?

Nord-Italia var den mest moderne landsdelen, og der var den lille industrien konsentrert. I Sør-Italia hadde den spanske Bourbon-familien makten i samarbeid med store godseiere, som hersket over fattige landarbeidere. Fattigdom og elendige sosiale forhold bidro til bandittvesen og lovløshet. Barnedødeligheten var den høyeste i Europa, og gjennomsnittlig levealder var bare 43 år så sent som ved århundreskiftet 1800−1900. 

Det var behov for en aktiv stat, men den forble passiv. Den nye staten brakte skatter og militær undertrykking. Bare to prosent − de velstående – hadde stemmerett og gjorde lite for landarbeiderne og de fattige.

3: Den historiske arven

De store forskjellene mellom Nord- og Sør-Italia, bandittvesen og dyp mistillit til staten ble varige trekk ved det italienske samfunnet. I tillegg startet den nye staten med høy gjeld. Den overtok gjeld fra de tidligere selvstendige fyrstedømmene og tok opp nye lån i andre land for å finansiere erobringen av sør og finansiere statsapparatet og hæren. 

Klientelismen var – og er fortsatt – en annen trist tradisjon. Klientelisme er et forhold mellom en beskytter og en klient som mottar goder eller tjenester fra beskytteren. Høystatuspersoner, som jordeiere, huseiere med leieboere, advokater og leger ga fordeler
 til folk som var avhengig av dem – dagarbeidere, leieboere, klienter og pasienter og fikk lojalitet igjen.I dag er klientelismen en utbredt praksis i politikk og offentlig forvaltning. De som styrer − lokalt og sentralt − gir offentlige oppdrag, stillinger og styreverv og andre fordeler til «sine» kontakter, mot at disse gir sine stemmer som motytelse. Ofte teller altså ikke kvalifikasjoner og kompetanse, men kontakter og lojalitet.

Grensen mellom klientelisme og korrupsjon er uklar. Korrupsjon gjennomsyrer ikke samfunnet, men er langt mer utbredt enn i Nord-Europa: Bestikkelser for å få oppdrag med kommunal søppeltømming eller levere utstyr til sykehus, sertifikat, uføretrygd eller få støtte som blind (uten at du er blind), osv. Mange steder i Italia er slike forhold uvanlig, men avisene melder jevnlig om slike eksempler, særlig i sør. Også det enorme skattesnyteriet og ikke minst den organiserte kriminaliteten er en del av Italias historiske arv.

HHD12_1ItaliaKart

Det delte Italia

Familiefølelsen og familiesolidariteten er sterk. Unge bor fortsatt lenger hjemme enn i Nord-Europa, og særlig unge menn bosetter seg nær foreldrene. Besteforeldrene deler ofte sin pensjon med de unge arbeidsløse i familien. Uttrykket amoralsk familisme viser til et familiesystem med sterk indre lojalitet, men som lukket seg med sine egne interesser overfor omverdenen og ikke etablerte solidariske bånd med andre.

Italienernes dårlige erfaringer med det offentlige har gjort kunsten å ordne segviktig l’arte di arrangiarsi. Dette uttrykket kan ha både en positiv og en negativ betydning. Den positive er evnen til selv å finne løsninger og være kreativ i vanskelige situasjoner eller når byråkratiet legger kjelker i veien for en. Mange italienere ser dette som en nasjonal egenskap, som de er stolte av. Men evnen til å finne løsninger kan av og til drives så langt at en beveger seg på kanten av eller over reglene. Det mye brukte uttrykket furbo betyr lur på en positiv måte, men også slu eller listig med negativ betydning.

Noe av denne kulturelle arven er en del av Italias økonomiske problem i dag: Skattesnyteriet holder store inntekter borte fra staten, som kunne vært brukt til å nedbetale gjelden, støtte til arbeidsløs ungdom, barnehager osv. Korrupsjonen og den organiserte kriminaliteten gjør at de beste og rimeligste tilbudene ikke vinner konkurransen om offentlige oppdrag. Klientellismen fører til at de best kvalifiserte ikke får stillinger og offentlige verv, noe som igjen undergraver effektiviteten og produktiviteten i økonomien.

Det fins også et annet Italia: Et høymoderne, produktivt, ærlig og ikke-korrupt Italia, som betaler skatt, deltar i frivillig arbeid og ønsker å modernisere Italia og gjøre det til et «normalt» europeisk land. De to Italia-ene  står mot hverandre i arbeidslivet, politikken og i lokalsamfunnene. Men det fins også to Italia-er på en annen måte: Alt som sies og skrives om Italia, skjuler den store forskjellen mellom det moderne og produktive nord og det tilbakestående og lite økonomisk utviklete sør. «Afrika begynner sør for Napoli» sier mange italienere.

4: Økonomi og næringsliv

Italia ble som nevnt født med stor statsgjeld – 40 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Bare i korte perioder har gjelden vært lavere. Utviklingen av utdannings-, pensjons- og helsesystemet fra 1950- og 1970-tallet ble finansiert gjennom stadig nye lån, slik at gjelden økte og økte. Italienerne fikk det mest sjenerøse pensjonssystemet i Europa, med de høyeste pensjonene og den laveste pensjonsalderen. Enkelte yrkesgrupper kunne gå av med pensjon etter 20 års arbeid, andre etter 30 år.

I 1973 stengte de arabiske oljelandene oljekranene, og skapte krise, arbeidsløshet og økonomisk tilbakegang i Italia og Vesten ellers. En ny krise på 1980-tallet rammet storindustrien. Bilfabrikken FIAT alene sa opp 30 000 ansatte. Eldre arbeidstakere fikk gå av med pensjon og leve på staten, som finansierte det med enda mer gjeld. Midt på 1980-tallet snudde krisen til økonomisk oppgang, særlig i Nord-Italia. Der skapte mange små familiebedrifter nye produkter (mote, design, sko og klær), samarbeidet og eksporterte til andre land. Italia gikk forbi Storbritannia i økonomisk styrke.

Men ganske snart fikk småbedriftene problemer med å møte den stadig sterkere globalisering. Kina og andre land i Asia kopierte italienske merkevarer og solgte dem billig verden over. Den økonomiske framgangen stoppet opp, produktiviteten sank. Høye skatter og trygdeavgifter gjorde det dyrt for bedriftene å ansette, og staten brukte stadig mer av skatteinntektene til å betale renter på sine lån – i stedet for å finansiere veier, bredbånd og et bedre utdanningssystem som ville ha skaffet bedriftene folk med bedre kompetanse.

HHD12_1Befsammensetning

Italia: relativt mange gamle, få yngre

Hovedproblemet i italiensk økonomi i dag er at produktiviteten etter hvert er blitt lav. Gjennom 2000-tallet har produktivitetsnivået falt. Ingen andre land i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – i hovedsak de industrialiserte landene) har hatt en så svak utvikling. Den lave produktiviteten i privat sektor henger sammen med at en stor del av bedriftene er små og familieeide, mens det gjerne er få store bedrifter som kan konkurrere i en stadig mer global økonomi. Eierne av småbedriftene kvier seg for å bringe dyktige personer utenfor familien inn i ledelsen og for å bringe inn ny kapital fra aksjemarkedet. Småbedriftene driver også lite forskning og utviklingsarbeid.

Overalt i Italia møter vi småbedrifter med privilegier eller monopol: Aviser selges i aviskiosker og ikke i supermarkeder. Frimerker og tobakk selges i tobakkskiosker og ikke av dem som selger postkort. Apotekene har monopol på å selge piller som vi nordmenn kan kjøpe hos Prix eller Rema. Arkitekter, advokater, taxieiere og en rekke andre yrkesgrupper osv. beskyttes mot konkurranse. Det er blitt flere supermarkeder, men et enormt antall små matbutikker, klesbutikker osv. krever mye arbeidskraft. De gir ofte eierne ikke så høy inntekt, men store muligheter til å snyte på skatten. Alt dette bidrar til en lite effektiv økonomi.

En hovedutfordring nå er den kjempestore statlige gjelden – om lag 1800 mrd. euro (2011) – og mye av den med høye renter. Mens Berlusconi var statsminister mellom 2008 og 2011, økte den fra 107 prosent til 120 prosent av BNP. EU har satt en øvre grense på offentlig bruttogjeld i medlemslandene på 60 prosent.

En annen utfordring er at Italia, sammen med Tyskland, har den eldste befolkningen i Europa. Det italienske folket vil i årene framover bli enda eldre fordi italienerne føder så få barn. Blant OECD-landene vil i 2030 bare Japan, Sør-Korea og Spania ha en lavere andel under 15 år enn Italia (bare 12,1 prosent mot 17,5 prosent i Norge). En aldrende befolkning kan skade evnen til innovasjon (nyutvikling) i økonomien.

Ved starten av 2012 er Italia i økonomisk tilbakegang (resesjon). BNP synker, og svak tillit i finansmarkedet gjør framtiden usikker. Kutt i bevilgningene til kommuner og regioner svekker omsorgstjenester og utdanning og øker arbeidsløsheten. Økte skatter og avgifter reduserer kjøpekraften og levestandarden.

5: Italiensk politikk

Strukturen i næringslivet med de mange små, selvstendig næringsdrivende har også en politisk side: Selvstendig næringsdrivende heller i de fleste land naturlig mot høyre. De er mot høye skatter og statlig kontroll og skeptisk til enkelte sider ved den moderne kapitalismen, som globalisering, store nasjonale og internasjonale konserner og innvandring. I Italia har de ønsket at staten skal beskytte dem mot konkurransen, vært kulturelt konservative og sluttet opp om den katolske kirken.

Fram til 1992 sluttet de derfor opp om det moderate kristendemokratiske partiet (DC), som var det dominerende regjeringspartiet i årtier. Mot DC sto Vest-Europas største kommunistparti (PCI), som hadde støtte fra arbeiderne og mange intellektuelle. DC, Kirken og USA ønsket å holde disse utenfor regjeringsdeltakelse og politisk innflytelse. Italia fikk aldri et stort liberalt konservativt parti som Høyre og heller ikke et stort sosialdemokratisk parti som Arbeiderpartiet. Men oppløsningen av Sovjetunionen rundt 1990 førte til at PCI skiftet navn og omdannet seg selv til et sosialdemokratisk parti i 1991.

HHD12_1PartierItalia

Det sentrale partilandskapet i Italia

I 1992 avslørte rettsapparatet at DC i mange år hadde tatt imot bestikkelser fra næringslivet for offentlige oppdrag, og DC ble oppløst. Silvio Berlusconi, som hadde skapt en formue i bygnings- og forsikringsbransjen og ble etterforsket for korrupsjon, fylte tomrommet etter DC da han dannet Forza Italia («Heia Italia») og vant valget i 1994.

Hvordan kunne en person som ble etterforsket for korrupsjon og mistenkt for å ha skaffet seg sin formue gjennom mafiaforbindelser, vinne? Klasse- og næringsstrukturen gjør at svært mange aldri kan tenke seg å stemme noe annet enn sentrum-høyre (jf. over).

  • Han hadde et program med bred appell: skattelette, kamp mot byråkrati og ineffektiv ressursbruk og appellerte til Kirkens og katolikkenes familiesyn, motstand mot legalisering av samboerskap og homofili.
  • Han viste til sin egen suksess, lovte å gjøre Italia rikt
  • Han framsto som noe helt nytt og som en antipolitiker i et land der forakten for politikere var stor.
  • Mange italienere mener at alle politikere bare er ute etter egne fordeler, og at det ikke var noen stor forskjell mellom Berlusconi og andre politikere.
  • Han talte tydeligere og kommuniserte i enkelt språk bedre enn motstanderne, som snakket som politikere ellers i et abstrakt språk fjernt fra folk flest.
  • Han brukte sitt nett av forsikringsagenter til å danne parti og valgkampgrupper overalt, propaganda i sine riksdekkende tv-kanaler og sin store formue til en massiv plakat- og reklamekampanje.
  • Motstanderne var en sammensatt koalisjon med et utydelig program.

Etter 1994 har det skjedd flere splittelser og nydanninger i partisystemet. I 2011 ser partisystemet ut slik tabellen her viser.

  • PDL er Berlusconis parti. Selv om han gikk av som partileder i 2011, skjer det intet mot hans vilje der. Det står sterkest i Sør-Italia.
  • Lega Nord er sterkt mot innvandring og skatter, for lov og orden og uavhengighet for Nord-Italia. Det var en del av Berlusconis regjering fram til hans regjering gikk av i 2011.
  • PD – Det demokratiske partiet – ligner mest på vårt Arbeiderparti, men er mer sammensatt med en katolsk og en liberal fløy. Det er i dag størst på meningsmålingene.
  • Mellom PDL og PD står Il terzo polo – Den tredje pol – som er en allianse mellom det kristendemokratiske UDC, utbrytere fra PDL (FLI) og fra PD. Til venstre for PD står «Verdienes Italia» under ledelse av den tidligere etterforskningslederen di Pietro, berømt for sine mange korrupsjonsavsløringer på 1990-tallet. Det er ventet at et SV-lignende parti («Venstre, økologi og frihet») kommer inn i parlamentet i 2013.

Meningsmålingene viser for tiden at sentrums-grupperingen Il terzo polo ville ha kommet på vippen og bestemt om det ble en regjering fra sentrum-høyre eller sentrum-venstre hvis det hadde vært valg i dag.

6: Berlusconis fall

Berlusconi måtte gå av november 2011 både som følge av finanskrisen og fordi hans egen livsførsel hadde underminert tilliten både blant hans egne velgere, hans støttespillere, i EU og det internasjonale finansmarkedet. Etterfølgeren økonomen Mario Monti har i utgangspunktet tillit.

Regjeringen blir betegnet som en teknokratregjering – det vil si regjering av eksperter. Men det er en demokratisk regjering, utnevnt i tråd med grunnloven av presidenten og med tillit fra parlamentet. Monti støttes av Berlusconis PDL, PD og sentrumsgrupperingen «Den tredje pol». Monti sitter bare så lenge flertallet støtter ham, og det er ikke gitt at denne støtten vil vare fram til valget i 2013.

HHD12_1BerlusconiTegning: politicalcartoons.com

En "avkledd" Berlusconi går av.

Monti har tidligere markert seg som en sentrumsmann og tilhenger av «sosial markedsøkonomi», som er et fritt økonomisk marked kombinert med velferdsytelser når folk mister jobben, blir syke eller gamle.  Han holdt fram den skandinaviske (dvs. danske) kombinasjonen av fleksibilitet og omstilling i arbeidsmarkedet og gode velferdsytelser. De første tiltakene har vært gjeninnføring av eiendomsskatt, som Berlusconi avskaffet, økt moms og luksusavgifter og høyere pensjonsalder.

Som neste runde har han varslet kamp mot skattesnyteriet, fjerning av privilegier og monopoler for ulike yrkesgrupper for å øke konkurransen og senke prisene på ulike tjenester. Han ønsker reformer som flytter ressurser fra de eldre til de unge og støtte til de mange unge arbeidsløse som i dag er avhengig av familien for å overleve økonomisk. Det er langt fra sikkert at han vil få støtte til å gjennomføre et slikt program.