Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
HHD13_03FrontMali

Algerie - Mali: konflikt og terror

Publisert: 20. jan. 2013

Terrorangrepet på gassanlegget i In Aménas i Algerie endte i en tragedie. Anlegget var driftet av det norske selskapet Statoil og britiske BP sammen med det statseide algeriske selskapet Sonatrach. 800−900 mennesker arbeidet på anlegget, og de kom fra en rekke land. Blant de drepte gislene finner vi mennesker fra 8 land – også norske.

På terroristsiden var det deltakere fra minst seks land i Nord-Afrika. Algireren Mokthar Belmokthar som leder organisasjonen Den maskerte brigade, har tatt på seg ansvaret for aksjonen, som tilsynelatende ble planlagt og iverksatt fra Nord-Mali (se fakta). I forkant av terroraksjonen hadde Frankrike satt i verk en operasjon for å stanse styrker fra Nord-Mali med sterke islamistiske kjennetegn fra å ta makten også i resten av Mali. Bak det hele kan vi skimte den vestlige kampen mot terrorisme.

2: Algerie med spredning til Mali… og tilbake

Mokthar Belmokthar er opprinnelig fra Algerie, men han har i flere år holdt til nord i Mali. Som ung reiste han i 1989 til Afghanistan der han fikk våpentrening og sin første kamperfaring. Da han vendte hjem i 1993, var det til et Algerie kastet ut i borgerkrig som følge av et ikke-fullført parlamentsvalg i desember 1991. Dette valget lå etter den første av to valgomganger an til å bli vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS).

De militære makthaverne i landet ville imidlertid ikke godta at et parti basert på politisk islam kom til makten; de avlyste andre valgomgang og overtok statsstyret. Dette utløste massedemonstrasjoner som gikk over i stadig mer blodige voldshandlinger utover på 1990-tallet.

Resultatet ble altså en borgerkrig som startet i 1992 og ikke var over før i 2002. De verste overgrep ble begått fra begge sider, og 150 000–200 000 mennesker ble drept. I denne konflikten slåss Belmokthar først for Den væpnede islamske gruppen (GIA) før han mot slutten av borgerkrigen sluttet seg til Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC).

HHD13_03Afrisilhuett

Algerie i rødt, Mali i grønt

Når det i 2002 ble klart at de islamske gruppene hadde tapt konflikten, nektet Belmokthar og noen andre å overgi seg. De flyktet og klarte å unnslippe til ørkenområdene i Nord-Mali. Dette området hadde den maliske staten bare begrenset kontroll over på grunn av konflikt med tuaregene som bor der. Uansett gjør kombinasjonen av fjell, vanskelig tilgjengelige ørkenområder og svake stater det vanskelig – kanskje umulig – for statene å kontrollere Sahara-delen av Nord-Afrika. Og hvor naturlige er statsgrensene i området?

3: Malis nære forhistorie

Konflikten i Nord-Mali er ikke av ny dato. Helt siden landet ble uavhengig fra Frankrike i 1960 har det vært konflikter mellom

  • tuaregene – en minoritet som bor nord i landet, som ønsker egen stat, og
  • den maliske staten.

Tuaregene er forresten en folkegruppe med tilhold i flere av landene i Nord-Afrika, men i mindretall i dem alle. Også i Niger har det vært konflikter mellom tuareger og regjeringen i landet. Dette er fortsatt en viktig dimensjon ved uroen i området. Drømmen om selvstyre eller uavhengighet for Azawad, tuaregenes hjemland, har aldri helt blitt borte.

Konflikten i Mali følger gjerne et mønster hvor konfliktforløpet varierer sterkt – til tider kan konflikten være preget av stillstand for så plutselig å blusse opp igjen og utvikle seg i rasende fart. Det var akkurat dette som skjedde våren 2012. Året før hadde tuareger som var leiesoldater i Libya, måttet returnere hjem etter at Gaddafi-regimet falt. Med seg hadde de både kamperfaring og moderne våpen. Og de kom hjem til et område med stor arbeidsløshet etter at en av de viktigste inntektskildene – inntekten fra turismen – så å si hadde tørket ut. Mange gisselaksjoner mot vestlige turister i området hadde hatt sin virkning.

Hjemvendte tuareger startet en ny opprørsbevegelse, Bevegelsen for nasjonal frigjøring av Azawad (MNLA). Stilt overfor denne kampkraften, forlot en allerede demoralisert (bl.a. lei av korrupsjon) og dårlig utstyrt malisk regjeringshær frontlinjen. Deler av den gjennomførte istedenfor et statskupp i hovedstaden Bamako og avsatte de politiske lederne med president Toure i spissen.

HHD13_03TopokartNordafrika

Område med et betydelig antall tuareger

Landet ble dermed kastet ut i et politisk kaos som har vart siden mars 2012. I nord proklamerte MNLA den nye staten Azawad 6. april 2012 – i hovedsak på området til de tre nordlige provinsene Timbuktu, Gao og Kidal med til sammen ca 2,2 mill. innbyggere (hele Mali har 15,5 mill.). Langt fra alle er tuareger. Ganske snart mistet tuaregene i MNLA kontrollen da det dukket opp en ny og mer islamistisk tuaregbevegelse, Ansar Dine som allierte seg med to andre, regionale islamistgrupper og utmanøvrerte MNLA.

For en periode oppsto et sikkerhetstomrom med plyndring, drap, voldtekt innbyggere på masseflukt. Inn i dette makttomrommet rykket derfor tre ulike islamistiske grupper og skapte en viss form orden, men også et strengt islamsk styre uten røtter i lokale religiøse tradisjoner.

Dette var situasjonen fram til opprørerne igjen rykket sørover (januar 2013), og panikkslagne ledere i hovedstaden tryglet Frankrike om hjelp. Frankrike intervenerte, og konflikten har med ett fått en helt ny karakter og dynamikk. Dette er et høyt spill med stor risiko. Mali er derfor i øyeblikket inne i en meget vanskelig fase. Vil Frankrike i samarbeid med tropper fra Samarbeidsorganisasjonen av vestafrikanske land (ECOWAS) og den maliske hæren klare å slå tilbake de islamistiske opprørsgruppene som har kontrollert Nord-Mali i nesten ett år? Eller vil intervensjonen kjøre seg fast og ende i en langvarig konflikt med opprørsgrupper som får støtte fra lokalbefolkningen? Foreløpig har intervensjonen fått stor støtte i befolkningen.

4: Belmokthars liv i Nord-Mali

Det er hovedsakelig i ørkenen mellom Algerie, Mali, Mauritania og Niger at Belmokthar har oppholdt seg i siden 2002. Her startet et nytt kapitel i hans liv som islamsk kriger. Tuaregene var i utgangspunktet verken interessert i Belmokthar eller GSPCs islamske agenda, men de så heller ikke på dem som sine fiender. De var mer opptatt med sine konflikter med den maliske staten enn av å kjempe mot en mindre gruppe som hadde krysset grensen fra Algerie. Nord-Mali ble derfor en nødhavn for Belmokthar og hans meningsfeller. Denne nødhavnen utnyttet den erfarne og pragmatiske krigeren Belmokthar til sin fordel.

På denne tiden hadde de gamle handelsrutene som i århundrer har krysset ørkenen fått ny aktualitet som smuglerruter. Her ble det fraktet alt fra vanlige varer til mennesker som ville flykte til Europa og sigaretter, våpen og narkotika. Belmokthar ble snart en viktig aktør i dette spillet. Når GSPC bestemte seg for å omfavne al-Qaida-banneret ved å omdøpe bevegelsen til al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), var Belmokthar i utgangspunktet ikke noen sterk tilhenger av dette.

Han var mer opptatt med å bygge allianser for sin smuglervirksomhet gjennom å gifte seg inn i lokale grupper og fortsette sin virksomhet som røverbaron. Tok han vestlige gisler, var det mer for å få løsepenger (noe han lyktes med flere ganger) enn for å bruke gislene til å framsette politiske krav. Hans bandittvirksomhet gikk så langt at han ble omtalt både som Mr. Marlboro (jf. hans involvering i sigarettsmugling) og som områdets «røverjihadist».

Hva kan forklare at en slik mann slår til med en terroraksjon som vil gjøre ham til den mest jagede mannen i hele Sahel (se fakta)?

HHD13_03HollandeMali

Frankrike og president Hollande prøver å knuse terrorismen.

Det vil ikke tjene hans interesser for lyssky forretninger. En mulig forklaring er imidlertid den senere tids hendinger i Nord-Mali og hvordan han i høsten 2012 nærmest ble kastet ut av AQIM.

5: Opprørerne i Nord-Mali

De islamistiske opprørerne i Nord-Mali utgjør ingen samlet front. De har mer karakter av en taktisk allianse mellom

  • den tuaregiske islamistgruppen Ansar Dine (Troens hjelpere) som ledes av Iyad Ag Ghaly − en opprørsleder fra 1990-tallet, og
  • to ikke-maliske bevegelser al-Qaida i Maghreb (AQIM) og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (MOJWA).

Det verserer ulike teorier om hvorfor Ansar ble dannet. Èn teori går ut på at Ag Ghaly skapte bevegelsen som en militær front etter at han ble nektet en plass i MNLA- lederskapet. Dette kan stemme da Ansar i all hovedsak har to agendaer: En knyttet til intern strid blant tuaregene og en nasjonal som dreier seg om tuaregenes situasjon og hvilken rolle religion (islam) skal spille i Mali. Dette betyr at det kan være mulig å forhandle med dem, og ECOWAS har forsøkt dette parallelt med at organisasjonen planla en militær intervensjon.

Men hvorfor rykket Ansar sørover de første dagene av januar 2013 mens uformelle samtaler pågikk? Var samtalene med regjeringen i Bamako bare taktikk for å vinne tid for å forberede videre framrykking? Eller var offensiven sørover et ønske om å skaffe seg bedre forhandlingskort på handen? Det siste er like sannsynlig som det første, men uansett hva motivet var, så spilte Ansar et dristig spill. Det er mulig de rett og slett ikke trodde at makthaverne i Bamako ville reagere slik de gjorde og heller ikke at Frankrike ville intervenere.

Også MOJWA rykket sørover mot Bamako, men kan ha gjort dette ut fra helt andre motiver enn Ansar. De har neppe interesse av forhandlinger da det ikke er noe å forhandle med dem om. I den grad MOJWA har en interesse av forhandlinger så er det at de mislykkes. Det samme kan sies om AQIM. Kjernen i AQIM er folk som deltok på den tapende siden i borgerkrigen i Algerie, men ikke ville gi opp kampen. De flyktet sørover og inn i Nord-Mali. Her etablerte de seg i utilgjengelige ørkenområder, tok vestlige gisler og forlangte løsepenger og endret etter hvert navn fra GSPC til AQIM.

HHD13_03tuaregerCreative Commons / Thomas Alsina

Tuaregene blir gjerne omtalt som det blå folket.

Navneendringen betyr ikke at de med ett var blitt en operativ avdeling av al-Qaida. Den bør snarere forstås som en markedsføringsstrategi for å framstå som mer internasjonale og mektige enn de egentlig var. På mange måter fungerte dette da vestafrikanere fra andre land i området oppsøkte AQIM og sluttet seg til bevegelsen. Det var disse som senere kom til å bryte ut og danne MOJWA.

Det er derfor en broket forsamling av folk med ulike interesser og motiver som Frankrike nå har gått til krig mot. Hvordan de vil reagere, gjenstår og se. Vil de flykte tilbake til ørkenen, eller yte innbitt motstand fra sine nåværende posisjoner? Dette er et usikkerhetsmoment. Et helt annet er hva som nå skjer i Bamako.

6: Den franske intervensjonen

ECOWAS intervensjon i Mali var planlagt å finne sted først i september 2013 – av flere grunner. De ønsket å sikre seg internasjonal pengestøtte. De ville ha en politisk prosess med Ansar for å splitte dem fra AQIM og MOJWA, og dessuten trengte de en regjeringspartner i Bamako med et folkelig mandat og en omorganisert malisk hær som militær partner. Ikke noe av dette er ennå på plass, og det betyr at også Frankrike spiller et høyt spill her. Akkurat nå ser det ut til at maliere flest aksepterer og støtter den franske intervensjonen, men folkemeningen kan fort snu hvis konflikten trekker ut i tid med betydelig tap av sivile liv.

Frankrikes president Hollande kan ha følt at han måtte trekke en grense et sted. Da opprørerne gikk over den og Bamako ba om hjelp, så hadde han knapt noe valg. Han måtte sette inn franske styrker for raskt å demme opp for den nye offensiven. Hvis ikke ville nye områder falle under deres kontroll og kaoset bare spre seg. I sin ytterste konsekvens kunne området bli et støttepunkt og vekstområde for internasjonale terrorister i deres hellige krig mot Vesten. Hollande kan ha rett i dette og hans valgmuligheter syntes dermed noe begrenset. Likevel fjerner det ikke det usikkerhetsmomentet at en internasjonal intervensjon i Mali nå er i gang. Og den pågår selv om den politiske situasjonen i Mali er uavklart med interne stridigheter mellom ulike politiske og militære eliter.

HHD13_03DjenneMali

Den store moskeen i Djenne, Mali.

I verste fall har både Ansar og Frankrike begitt seg inn på et veldig høyt spill. Gjennom sine handlinger og svar på disse har de effektivt begrenset sine handlingsalternativer og skutt i stykker den politiske prosessen som ECOWAS hadde startet. Dermed kan grunnen være beredt for en lengre krig som ikke bare vil ha dramatiske konsekvenser for Mali, men også kan true naboland.

Det som skjedde i In Amènas illustrerer dette. Dette angrepet er neppe direkte knyttet verken til den franske intervensjonen i Mali eller konflikten i Nord-Mali. Men det viser hva som kan skje når ulike konflikter kobles sammen og stater mister kontrollen over deler av sitt territorium. For en smart entreprenør som Belmokthar burde dette vært en ønskeposisjon. Nå kunne han for alvor utvide sitt forretningsimperium, men slik gikk det ikke.

I den nye situasjonen som har oppstått, ble religion og streng rettroenhet viktigere enn det å være et knutepunkt i ulike illegale handelsnettverk. Det ser ut til at Belmokthar rett og slett ble bedt om å forlate AQIM. Det var etter dette han dannet Den maskerte brigade. Det er derfor mulig vi bør forstå angrepet på In-Aménas-anlegget ikke bare som en aksjon mot Algerie, Frankrike og Vesten. Det kan også ses som en del av enmaktkamp innenfor de islamistiske bevegelsene i området.

Uansett viser denne aksjonen at etterdønningene av den algeriske borgerkrigen ikke er over. De har hatt destabiliserende effekter i nabolandet Mali og i andre deler av Nord-Afrika (som f.eks. Tsjad). Med In Aménas-aksjonen synes sirkelen å være sluttet for Belmokthar; han er tilbake der det hele startet på 1990-tallet. Som da endte det også nå i en tragedie for uskyldige tredjeparter.

7: Hva nå – hvilken intervensjon?

I beste fall fører Frankrikes inntreden i konflikten til at Ansar Dine ser at deres eneste vei ut er gjennom forhandlinger og kompromisser. Først med MNLA for å skape en ny og forent tuaregfront som kan forhandle med den maliske staten både om indre selvstyre
(autonomi) og økonomisk utviklingshjelp til Nord-Mali.

Problemet er at vi står overfor en situasjon hvor krigføring så vel som krigføringens retorikk gjensidig forsterker hverandre og bidrar til å redusere handlingsalternativene. Har Mali flaks, kan kampene snart ende i forhandlinger som inkluderer Ansar og slik sett effektivt skiller denne organisasjonen fra AQIM og MOJWA. Ser vi på Malis historie, er det dessverre klart at flaks kombinert med en framsynt politisk ledelse som setter befolkningens interesser i høysetet, ikke er noe dette landet har hatt mye av tidligere. 

Forhandlinger er derfor fortsatt en mulighet, men mye vil avhenge av hvordan den internasjonale responsen utformes. Storbritannia ønsker å involvere seg, og en EU-operasjon er på trappene for å yte teknisk bistand til de vestafrikanske ECOWAS-styrkene som er på vei inn i Mali for å hjelpe regjeringshæren. Spørsmålet er om denne internasjonale responsen først og fremst vil drive jakt på Belmokthar og andre islamistiske opprørere i ørkenen. Eller vil dette bli en operasjon som tar inn over seg dyrekjøpte erfaringer fra Afghanistan? Det sistnevnte vil innebære at man forstår at en endelig militær seier ikke er mulig.

Det er derfor behov for en bredspektret pragmatisk tilnærming hvor eierskapet er forankret i regionen. Det vil si at politiske, økonomiske og sosiale virkemidler må ha prioritet over de militære. Dette er likevel ikke en situasjon som utelukkende kan løses politisk. Det er behov for militære virkemidler, men de må underordnes den politiske prosessen. Der er det avgjørende å få i stand tilbakeføring til demokratisk styre og forhandlinger både med islamistiske og mer sekulære tuareggrupper. Blir dette utformingen på den internasjonale intervensjonen, kan det være starten på en mer varig løsning i Mali. Blir intervensjonen derimot en ren jakt på terrorister, så vil det ikke løse problemet på lang sikt, men muligens skape en enda mer ødeleggende konflikt.