Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
HHD13_16FrontKina_ws Bilder: Creative commons og shutterstock.com

Veksten i Kina har sine sider.

Kina - vekst for enhver pris?

Publisert: 15. sep. 2013

Den kinesiske økonomien har siden 1980 vokst om lag 10 prosent årlig. Veksten har løftet flere hundre millioner kinesere ut av fattigdom. Baksiden av den voldsomme veksten er store sosiale og regionale forskjeller samt enorme miljøproblemer. Så store har problemene blitt at kinesere de seinere årene har reagert. Utallige demonstrasjoner, videoer og ytringer på internett vitner om det. Denne artikkelen vil omhandle miljøproblemene.

2: Ni millioner sykler i Beijing?

Katie Melua sang for noen år tilbake at det finnes 9 millioner sykler i Beijing. De er ikke å se nå. Tidligere dominerte syklene gatebildet i Beijing og andre kinesiske byer. Store arealer var satt av til sykkelfelt langs avenyene, og sykkelfeltene var fulle av syklister. Når trafikklysene skiftet til grønt i de store veikryssene, trådde hundrevis av syklister i gang pedalene. Noen biler var det innimellom.

I dag er trafikken preget av bilister – med noen få syklister innimellom. Sykkelfeltene er fylt av biler. De få syklistene som er igjen, sniker seg mellom motoriserte kjøretøyer mens de tutes på fra alle kanter. Stadig må de vike unna biler som svinger til høyre på rødt uten å ta hensyn til syklistenes grønt. I en paradoksal manøver har myndighetene i Beijing nylig innført offentlig sykkelutlån av samme type som i Oslo og andre europeiske byer. Hensikten er å få flere til å sykle og færre til å bruke bil.

Historien om syklene i Beijing illustrerer mange sider ved den økonomiske veksten i Kina. Å være syklist i landet har egentlig aldri vært en romantisk opplevelse for andre enn sommerturistene. I Beijing kan det vinterstid være kuldegrader i lange perioder og ubehagelig for syklister. Selv om noen sykler til jobb eller skole i Norge, var den store massen av syklister i Kina et tegn på at menneskene ikke hadde noe annet valg – den er et tegn på fattigdom. Økonomisk vekst har gjort det mulig for kineserne å ta bil og buss til jobb, mens sykkelen står hjemme.

HHD13_16KinaPandaIllustrasjon: politicalcartoons.com

Forurensingen gir også pandaen pusteproblemer

Men den økonomiske veksten i form av mange flere biler og busser har også brakt med seg forurensing. Innbyggerne i Beijing fikk for alvor merke forurensingen for noen måneder siden. Da ble luften full av ørsmå forurensingspartikler, som trenger dypt ned i lungene og ødelegger helsen. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at konsentrasjonen av ørsmå partikler ikke bør være høyere enn 25. I januar 2013 var konsentrasjonen i Beijing nesten 1000! Dette er den konkrete bakgrunnen for at sykler nå settes til utlån: Forurensingen tar bokstavelig tak kvelertak på millionbyen.

3: Økonomisk vekst har en forside og en bakside

Historien om syklene i Beijing illustrerer at økonomisk vekst har en forside og en bakside. Forsiden består i at mennesker blir mindre fattige, og noen blir velstående. Mellom 400 og 600 millioner kinesere er løftet ut av fattigdom siden 1980. Det er fantastisk bra. Den økonomiske veksten i Kina har altså ligget på om lag 10 prosent i året fra 1978 til i dag.

Det vil si at Kina i dag produserer omtrent 28 ganger så mye av varer og tjenester som den gang. 28 ganger så mye! Folketallet har steget noe, men likevel er dette en anselig økning på hver kineser. Baksiden av den økonomiske veksten består i miljøproblemer og andre problemer som oppstår.

4: Kinesiske miljøproblemer

De kinesiske klimagassutslippene er klart størst i verden. BP Statistical Review of World Energy er en grei kilde for å finne ut hvor store de er. Ifølge BP lå Kinas energirelaterte utslipp i 2012 60 prosent høyere enn utslippene i USA og 30 prosent høyere enn de samlede utslippene i det som kalles Europa og Eurasia. Eurasia inkluderer blant annet Russland. Utslippene lå fem ganger høyere enn i India, et land med nesten like mange mennesker som Kina. Kinas utslipp per person er også blitt store – de er på nivå med utslipp per person i EU, selv om de har et stykke igjen før de når utslipp per person i USA. 

HHD13_16Kina_vann

Vannforurensning i Kina

Klimagassutslipp er spesielle fordi de ødelegger for hele verden – de har globale konsekvenser. De fleste andre miljøproblemene rammer nasjonalt eller regionalt. Det viktigste eksempelet på nasjonale og regionale miljøproblemer er antakelig utslipp av ørsmå partikler av den typen som rammet Beijing vinteren 2013. Disse utslippene måles ved indikatoren PM2.5, partikler mindre enn 2,5 mikrometer i diameter. En mikrometer er en tusendels millimeter og partiklene er så små at de bare kan ses i elektroniske mikroskop.

Mennesker som lever der det er tett med ørsmå partikler, har en større tendens enn andre til å utvikle KOLS, en alvorlig lungesykdom. Det er påvist overdødelighet både i perioder med særlig sterk luftforurensing og som følge av langvarig forurensing. Ved å bruke slike resultater kom en større studie (for Verdensbanken, 2007) fram til at mellom tre hundre tusen og en million mennesker årlig dør tidligere enn de ellers ville ha gjort ( i snitt 5,5 år tidligere) som følge av utendørs luftforurensing
i Kina. Ytterligere tre hundre tusen til en halv million gjorde det samme på grunn av forurensing innendørs. Senere studier har bekreftet disse tallene.

Kina sliter også veldig med vannforurensing, især i nord der vannmangelen er størst. De store elvesystemene (bl.a. Den gule elv og Yangtze) er sterkt forurenset. Kineserne opererer med fem kvalitetsklasser på vannet. I nord er mer enn halvparten av elvesystemene så forurenset at mennesker ikke bør komme i kontakt med vannet og iallfall ikke drikke det. I sør er situasjonen noe bedre, men utregnet over hele landet er 40 prosent av elvesystemene slik at mennesker ikke bør ha kontakt med vannet.

Er det så ingen lyspunkter i dette triste bildet? Jo, det er. Med et viktig unntak for klimagassutslipp er faktisk miljøsituasjonen i Kina i bedring. To figurer kan vise det: figur 1 som handler om vannforurensing i Kina og figur 2 om luftforurensing.

Figur 1 viser at vannkvaliteten i de store elvene er mindre dårlig nå enn for ti år siden. Da var det mer enn 60 prosent av elvevannet som mennesker ikke burde komme i kontakt med. Sammenliknet med dette er faktisk situasjonen i 2009 en kraftig forbedring (se den røde linjen i figur 1).

5: Kappløp mellom økonomisk vekst og rensing

Også luftkvaliteten blir bedre. Figur 2 viser fire kurver:

  • Partikkelkonsentrasjon er den nederste; den går sterkt ned.
  • Sotutslipp, den indikatoren i offisiell kinesisk statistikk som ligger nærmest utslipp av små partikler. Sotutslippene går litt ned.
  • Bruttonasjonalprodukt (BNP) og kullforbruk, som begge øker sterkt.

De to nederste kurvene i figur 2 viser andelen av byene i Kina som ikke møter en minstestandard for luftkvalitet (såkalt klasse II). Andelen synker sterkt; andelen byer som møter standarden, stiger med andre ord kraftig. De to øverste kurvene viser at økonomien (BNP) vokser sterkt og at kullforbruket gjør det samme.

Hvorfor ser kurvene ut som de gjør? Økonomisk vekst driver ofte energiforbruket oppover; det er det som slår igjennom når kullforbruket stiger like bratt som økonomien vokser. I andre land og tider kan man håpe på energiøkonomisering, men det er altså ikke tilfellet i Kina i de årene figuren viser.

HHD13_16Kina_luft

Luftforurensing i Kina

Hva så med sotutslippet? Utslipp av sot skulle følge kullforbruket og stige når kullforbruket stiger, for det er i stor grad kull som forårsaker utslipp av sot. Men i de ti årene figuren beskriver, installerte kineserne renseanlegg på de store kraftverkene og industrikildene. Dette er renseanlegg som fjerner mer enn 90 prosent av sotutslippene. I tillegg fikk mange husholdninger i byene tilgang til gass basert på kull, som er renere enn direkte bruk av kull i husholdningene. Disse tiltakene har overskygget effekten av økt kullforbruk. Resultatet er at sotutslippene har gått litt ned.

Historien om sotutslippene illustrerer at miljøproblemene både i Kina og ellers formes i et kappløp mellom

  • økonomisk skala (omfang av økonomisk virksomhet) og
  • rense- og effektiviseringstiltak.

I noen perioder kan skalaeffekten være sterkest (stor verdiskapning) og miljøproblemene vokser. Det har i mange år vært tilfellet i Kina og gitt landet de miljøproblemene landet har i dag. I andre perioder kan rensetiltakene være viktigst, og miljøproblemene går ned. Rensetiltakene har i Kinas tilfelle bidratt til at sotutslippene er lavere enn før. Likevel er forurensingen i Kina høyere enn den kunne og burde vært. Kineserne bruker fortsatt renseteknologi på en usystematisk måte. Den voldsomme partikkeltettheten Beijing opplevde vinteren 2013, demonstrerer det.

6: Mer folkelig miljøaktivisme

Lederskapet i Kina har gjennom tiår vært svært opptatt av økonomisk vekst. Denne tankegangen har smittet over på de lokale lederne ute i provinsene og i de statskontrollerte bedriftene. Forskning som tyder på at lokale ledere som prioriterer miljøinvesteringer foran infrastruktur og nye fabrikker, forverrer sine sjanser for å bli forfremmet i det kinesiske systemet. Med slike karriereinsentiver er det forståelig at rensetiltakene blir usystematiske, mens den kullbaserte økonomien bare svinger seg oppover og oppover.

Heldigvis kan det se ut til at noe er i ferd med å skje. I kinesiske medier råder det stor åpenhet om miljøproblemer generelt og miljøskandaler som når akutte utslipp dreper store mengder fisk og annet liv. Informasjon om 459 kreftlandsbyer i Kina med en stor overhyppighet av krefttilfeller er noe av det som åpenheten har avdekket. Åpenheten har ansporet både intellektuell debatt og sterk framvekst av folkelige protester knyttet til miljøskandaler og til miljøskadelige investeringer. SMS og mikrobloggetjenesten Weibo har bidratt til å spre informasjon.

HHD13_16Kina_provins

Kina - terreng og provinser

Et eksempel blant mange er demonstrasjonene i Kunming, hovedstaden i Yunnan-provinsen, tidligere i 2013. Folk i Yunnan protesterte mot planer om et nytt oljeraffineri og en fabrikk for å produsere Paraxylen, et mulig kreftframkallende stoff. Etter hvert kom borgermesteren i Kunming, en by på 3,5 millioner innbyggere, til stedet for demonstrasjonen. I et kvarter snakket han med demonstrantene. Han lovet å sette opp sin egen Weibo-konto så folk kunne nå ham med kritikk, og han nektet for at noen var blitt arrestert. Tidligere protester mot Paraxylen-fabrikker i Kina (i byene Xiamen, Dalian og Ningbo) har ført fram i den forstand at prosjektene er lagt bort eller flyttet. Konflikten i Kunming er ennå ikke over.

Det er ikke uventet at Kina legger større vekt på renseeffekten ettersom økonomien vokser: Det underliggende miljøpresset i form av kullforbruk eller antall kjemiske fabrikker er større i et land med stor økonomi – især i Kina som av og til blir kalt «verdens fabrikk». Dessuten er det en erfaring fra mange land at befolkningen legger mer vekt på renseeffekten når inntekten er blitt litt større og basisbehov er dekket.

Den økte vektleggingen av miljø har også med mer utdanning og kunnskap å gjøre – økt kunnskap gjør land rikere samtidig som innbyggerne får bedre bakgrunn for å ta tak i miljøproblemer de opplever. Av disse og andre grunner observerer vi ganske ofte at miljøproblemer først tiltar for så å synke etter hvert som land blir rikere. Dette fenomenet er såpass vanlig at det har fått et eget navn – Kuznets-kurven (etter økonomen Simon Kuznets, som observerte det samme når det gjaldt inntektsfordeling).

Det er særlig miljøproblemer som oppleves som konkrete og nære, som avtar når inntekten blir stor nok. Klimagassutslipp, som deles på hele verden, ser derimot ikke ut til å synke foreløpig. Det skyldes også at det finnes dårlig renseteknologi for klimagassutslipp.

7: Hva gjør kineserne, og hva kan vi gjøre?

Enten det skyldes folkelig motstand eller luftproblemer som de Beijing opplevde vinteren 2013, sier kinesiske myndigheter at de heretter skal gjøre mye mer enn før for å få ned forurensingen. Kinas State Council, som er å sammenlikne med regjeringen slik den fungerer i USA, vedtok nylig å bruke 17 000 milliarder kroner på miljøinvesteringer.  Det tilsvarer fire ganger det norske petroleumsfondet (nær 4600 mrd. kroner i sept. 13) - et kjempebeløp. Kan hende signaliserer kineserne her en ny utviklingsmodell der langt større hensyn vil bli tatt til naturmiljøet? Håpet er at investeringene skal utløse nye, lokale tiltak slik at utslipp til luft går ned med minst 30 prosent innen 2018. Andre planer og tiltak tar for seg vannforurensing.

HHD13_16Kina_BeijingKilde: bloomberg.com

Partikkelforurensing i Beijing, januar 2013

For at investeringene skal lykkes, må kineserne oppfylle tre viktige forutsetninger:

  1. Viljen til å redusere miljøproblemene må være reell. Jf. tidligere om lokale ledere som investerer i miljøteknologi, men som knapt har opplevd at det gagner karrieren.
  2. Pengene må investeres treffsikkert, uten sløseri. En fare når så mye penger er involvert, er at de blir investert i tiltak som lokale ledere ser seg tjent med og selger inn som miljøtiltak, uten at de er det.
  3. Det må være tilstrekkelig med enkle tiltak som gjenstår å gjøre. Det er klart at den kraftige reduksjonen i sotutslipp som følger av mer enn 90 prosent rensing, kan bare gjøres én gang. Deretter blir det vanskeligere.

Nå spør kanskje noen seg om vi nordmenn kan bidra noe til at kineserne skal lykkes. Norge har faktisk i noen år miljøsamarbeidet med Kina. Samarbeidet har blant annet rettet seg mot tiltak som både er gunstig for lokalt miljø og for klima. Det siste er også i Norges egeninteresse. Et underliggende motiv for samarbeidet er at Norge bare med små midler kan bidra på de tre punktene på listen over.

Gjennom kapasitetsbygging er det mulig å øke motivasjonen for lokale miljøinvesteringer. Gjennom institusjonsbygging (bl.a. bygge organer for planlegging, samarbeid og tilsyn) og ved å demonstrere verktøy som kost-effektanalyse er det mulig å øke investeringenes treffsikkerhet.

Og gjennom å øke forståelsen for samspillet mellom økonomi og miljø er det mulig å forberede kineserne på hva som kan gjøres etter at de enkle tiltakene er gjennomført. Da handler det blant annet om å ta i bruk prissetting i økonomien for å endre insentiver og dytte på den store samfunnsutviklingen. Dersom noen små drypp fra norsk side kan føre til at 17 000 milliarder blir brukt på en bedre måte, kan det være verdt innsatsen. Vekst – for enhver pris? – Ikke nødvendigvis, er vel svaret.