Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Tegning: politicalcartoons.com

Obama drømmer om global nedrustning samtidig som lagrene av atomvåpen fremdeles er manger ganger nok til å ødelegge alt liv på jorden.

Atomvåpen - humanitære konsekvenser og internasjonal politikk

Publisert: 17. mars 2014

Én atombombe kan utslette en hel by. I dag sitter atommaktene med over 17 000 atomstridshoder. Helt siden atomvåpen ble utviklet, har det vært gjort forsøk på å begrense utbredelse av dem og å avskaffe dem helt. Alle medlemmene av den kjernefysiske Ikke-spredningsavtalen har forpliktet seg til å arbeide for atomavrustning. Så langt har det det imidlertid vært liten bevegelse i den retning.

En internasjonal kampanje forsøker nå å øke presset for atomnedrustning ved å fokusere på de katastrofale konsekvensene bruk av atomvåpen vil ha for mennesker – de humanitære konsekvensene. Men mange hindringer står i veien for en verden uten atomvåpen.

2: USA først med atomvåpen

6. august 1945 slapp et amerikansk bombefly atombomben Little Boy over den japanske byen Hiroshima. Av en befolkning på rundt 350 000 døde om lag 100 000 umiddelbart. Av 76 000 bygninger i byen ble nærmere 50 000 totalt ødelagt, og ytterligere 20 000 fikk store skader. Tre dager senere ble en annen atombombe sluppet over den mindre byen Nagasaki, og rundt 25 000 menneskeliv gikk umiddelbart tapt. Dette er de to eneste gangene atomvåpen har blitt brukt i krig, men det er ingen overdrivelse å si at verden nå var forandret for alltid. Atomalderen hadde inntrådt.

Atombombene som ble sluppet over Japan i 1945, hadde en uhyggelig mye større ødeleggelseskraft enn konvensjonelle våpen. En atombombe kunne allerede i 1945 utslette en hel by. Dessuten kunne den føre til alvorlige medisinske ettervirkninger som følge av radioaktiv stråling – blant annet økt kreftrisiko hos de overlevende. Bombene som utslettet de to japanske byene, blir imidlertid miniatyrer sammenlignet med hydrogenbombene som ble utviklet tidlig på 1950-tallet. I en test i 1961 utførte Sovjetunionen en prøvesprengning av en bombe med en sprengkraft 2500 ganger så stor som Hiroshima-bomben. 

Både Storbritannia, Frankrike og Kina utviklet atomvåpen i løpet av 1950- og 1960-tallet. I dag har også India, Pakistan, Israel og Nord-Korea skaffet seg atomvåpen. I tiden fra 1945 til 1991 bygget USA og Sovjetunionen titusenvis av atomstridshoder. Med et så overveldende lager kunne de to supermaktene holde hverandre i sjakk med det som ble kalt en terrorbalanse. Et eventuelt angrep fra én av dem ville utløse massiv gjengjeldelse fra den andre gitt de store lagrene med atomvåpen på begge sider. Forkortelsen MAD (mutually assured destruction) uttrykte denne terrorbalansen på en fortettet måte. Den illustrerte kortfattet og lettfattelig de fatale konsekvensene av en mulig atomkrig.

Det har vært vanlig å hevde at nettopp de mulige konsekvensene av en atomkrig bidro til å forhindre krig. Vissheten om konsekvensene var nok til at stormaktene besinnet seg og unnlot væpnet konfrontasjon, lød argumentet. Det kan være en forhastet og forenklet slutning. I ettertid vet vi nemlig at det ved flere anledninger har vært nære på at atomvåpen ble tatt i bruk, blant annet under Cuba-krisen i 1962.

Etter den kalde krigen har verdens atomvåpenarsenaler blitt kraftig redusert. Men det finnes fortsatt mer enn 17 000 atomstridshoder hos dagens atommakter, våpen som kan brukes umiddelbart. I tillegg finnes det reserver, og våpen som skal destrueres, men som kan reaktiveres i løpet av forholdsvis kort tid.

3: Atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk

På grunn av deres enorme ødeleggelsespotensial har atomvåpen preget internasjonal politikk helt siden 1945. Landene som har skaffet seg atomvåpen, har begrunnet sitt behov for atomvåpen med nasjonale sikkerhetshensyn.  Atomvåpnene har  videre bidratt til å forme et hierarki i verdenspolitikken der atommaktene har fått en spesiell status.  Samtidig har det helt siden den første atombomben ble utviklet, pågått diplomatisk arbeid for å begrense utbredelsen av og helt avskaffe verdens atomvåpen.

HH14_7DommedagsklokkenKilde: thebulletin.org

Dommedagsklokken med to ytterpunkter: i 1953 og i 1991

Det viktigste internasjonale avtaleverket er Ikke-spredningsavtalen (Nuclear Non-Proliferation Treaty, NPT) fra 1970. I den forpliktet de fem landene som hadde atomvåpen i 1967 (USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina), seg til å arbeide for nedrustning og endelig avrustning. Alle andre land som har tiltrådt avtalen, forpliktet seg til å avstå fra å skaffe seg atomvåpen. (Mer om Ikke-spredningsavtalen, se HHD nr. 23, 2009–2010). NPT er ryggraden i det internasjonale arbeidet for kontroll av atomvåpen. Avtalen har ikke kunnet avverge at India, Israel, Nord-Korea og Pakistan siden har skaffet seg atomvåpen. Den er likevel det viktigste internasjonale instrumentet som finnes for å begrense utbredelsen av atomvåpen.

NPT og andre internasjonale avtaler har til felles en endelig hensikt om fullstendig å avskaffe atomvåpen. Det var også det uttrykte målet til president Barack Obama i en berømt tale i Kairo i 2009. Statslederne Ronald Reagan (USA) og Mikhail Gorbatsjov (Sovjetunionen) erklærte det samme målet i Reykjavik i 1986.

4: Humanitære virkninger

Til tross for de uttrykte ambisjonene synes ingen avrustning å være i sikte. Både blant statlige og ikke-statlige aktører er det derfor frustrasjon over det de ser som atommaktenes manglende vilje til å følge opp sine ned- og avrustningsforpliktelser. Derfor forsøker en rekke aktører å påvirke atommaktene til en reell nedrustning. En strategi i arbeidet mot atomvåpen fokuserer på at konsekvensene av bruk av atomvåpen er uakseptable. Slik søker de å legge press på atommaktene til å kvitte seg med atomvåpnene.

HHD14_7VerdensLagreAtomvapen

Verdens lagre av atomvåpen

I mars 2013 deltok 127 land på en konferanse i Oslo som fokuserte nettopp på de uakseptable konsekvensene for menneskelig liv ved bruk av bare én atombombe, for ikke å snakke om av en storskala atomkrig. Konferansen var ikke ment å erstatte NPT og etablerte strukturer. Formålet var å minne verden om at atomvåpen fremdeles er en realitet. De er ikke bare en abstrakt forhandlingsbrikke mellom stormakter, eller et fjernt minne fra den kalde krigen og andre verdenskrig. Konferansen ønsket å bringe spørsmål om atomnedrustning ut av sikkerhetspolitikkens domene og gjøre det til et moralsk spørsmål som angår alle land og alle mennesker – og frata kjernefysiske våpen deres legitimitet. Daværende utenriksminister Espen Barth Eide snakket i sitt innlegg om nødvendigheten av å snakke om atomvåpen «på en måte som reflekterer faren disse våpnene representerer.» En oppfølgerkonferanse samme målsetting ble avholdt i Mexico i februar 2014.

5: Ikke nytt å henvise til uakseptable virkninger

En slik tilnærming til våpen er intet nytt under solen. Allerede i 1925 inngikk en rekke stater den såkalte Genèveprotokollen som forbyr enhver bruk av biologiske og kjemiske våpen, nettopp på grunn av disse våpnenes grusomme og uakseptable virkninger. Senere er det også blitt forbudt å ha slike våpen. I 1997 ble det vedtatt et internasjonalt forbud mot bruk av landminer, og i 2008 ble konvensjonen mot bruk av klasevåpen undertegnet.

Noen forsøker å endre diskusjonen om atomvåpen til å dreie seg bare om de uakseptable humanitære konsekvensene bruk av slike våpen vil ha. Disse trekker gjerne fram to poeng:

  • Folkeretten – det internasjonale avtaleverket mellom stater – har i en rekke konvensjoner etablert et generelt forbud mot våpen som ikke skiller mellom militære og sivile mål (distinksjonskriteriet) og som gjør såkalt utilbørlig – unødvendig stor – skade. Bruk av atomvåpen har enda mye verre konsekvenser enn våpentyper som har blitt forbudt. Likevel er ikke kjernefysiske våpen ulovlig å bruke; de er bare underlagt de begrensninger som NPT og andre avtaler har fastsatt.
  • Erfaringen med å arbeide fram forbud mot landminer og klasevåpen har vist at det kan være mulig å øke presset for forandring, nedrustning og forbud ved å rette fokuset mot de uakseptable konsekvensene av bruk av bestemte våpentyper.
HHD14_7NagasakibombenFoto: creative.commons

Voldsomme krefter i sving: soppsky over Nagasaki

6: Atomprøvesprengninger

I alt har det blitt gjennomført mer enn 2000 atomprøvesprengninger – 551 av dem i atmosfæren eller under vann. De fleste er gjennomført under bakken. I atomvåpnenes barndom var prøvesprengninger avgjørende for å forstå virkningen av dem. I dag kan datamaskiner foreta avanserte simuleringer. Samtidig er en atomprøvesprengning også en politisk handling, som da Nord-Korea foretok sine prøvesprengninger i 2006, 2009 og 2013, eller Frankrike i 1995.

Det er ikke bare i Hiroshima og Nagasaki at atomvåpen har skadet mennesker. Mange atomprøvesprengninger som ble utført i atmosfæren, ble foretatt nær bebodde områder. For eksempel gjennomførte USA 67 atomprøvesprengninger på Marshalløyene i Stillehavet i perioden 1946–1958. USA har måttet betale nær fem milliarder kroner i erstatning til beboerne på disse øyene. Sovjetunionen utførte i perioden 1949–1962 mer enn 110 atmosfæriske prøvesprengninger ved Semipalatinsk i det som i dag ligger i Kasakhstan (og ytterligere ca. 350 prøvesprengninger under bakken fram til 1989). Det er påvist økt forekomst av kreft og andre negative helsekonsekvenser hos dem som bodde i nærheten av prøvesprengningsfeltet. Mye har blitt gjort for å rydde opp i selve prøvefeltet, men enkelte områder vil være farlig for mennesker i uoverskuelig framtid. Siden 1963 har ingen av de største atommaktene gjennomført atmosfæriske prøvesprengninger.

NPT er ikke den eneste viktige avtalen som skal regulere atomvåpen. En rekke land inngikk i 1963 «Den delvise prøvestansavtalen» (Traktat om forbud mot prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre verdensrom og under vannet) blant annet som følge av økende uro over radioaktivt nedfall som fulgte med de mange atomprøvesprengningene til USA og Sovjetunionen. Videre ble en avtale om fullstendig forbud mot prøvesprengninger av alle slag undertegnet av en rekke land i 1996. Denne avtalen har ennå ikke trådt i kraft, blant annet fordi USA ikke har ratifisert denne avtalen. (I tillegg må Kina, Nord-Korea, Egypt, India, Indonesia, Iran, Israel og Pakistan ratifisere avtalen før den trer i kraft.)

Reagan og Star warsKilde: thebulletin.org

Få år før den kalde krigen sluttet, nådde den i 1984 et av sine mest dypfryste år. Da karakteriserte blant annet den amerikanske presidenten Ronald Reagan Sovjetunionen som «Ondskapens imperium». Det gjorde han i en tale som også ble oppfattet som et ønske om å ruste «Sovjetunionen i senk». Bare to år seinere, i Reykjavik, framsto både han og Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov med omfattende nedrustningsplaner.

7: Atommaktenes motforestillinger

Samtidig er det viktige forskjeller mellom atomvåpen og disse andre våpentypene som gjør en slik direkte sammenligning problematisk. Blant annet har atomvåpen en sentral plass i atommaktenes sikkerhetsdoktriner. Noe paradoksalt gjør nettopp de voldsomme virkningene av bruk av atomvåpen det kanskje vanskeligere å si fra seg nettopp disse våpnene.

De fem «tradisjonelle atommaktene» – de som hadde testet atomvåpen før 1. januar 1967 – har altså forpliktet seg til å jobbe for nedrustning. President Obama har erklært at han ønsker en atomvåpenfri verden. Likevel er atommaktene kritiske til «den humanitære tilnærmingen».De fem offisielle atommaktene Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA avsto fra å delta på Oslo-konferansen. I en felles uttalelse begrunnet de fem uteblivelsen med en bekymring over at Oslo-konferansen vil kunne «lede diskusjonen bort fra praktiske skritt som kan berede grunnen for ytterligere atomvåpennedrustning. Den praktiske skritt-for-skritt-metoden som vi har valgt, har vist seg å være den mest effektive måten for å øke stabilitet og redusere faren for bruk av atomvåpen». De samme landene deltok heller ikke på oppfølgerkonferansen i Mexico. Atommaktenes skepsis til å fokusere på atomvåpens humanitære virkninger illustrerer flere utfordringer i arbeidet for å avskaffe atomvåpen:

  1. Atommaktene er skeptiske til  å definere sine våpenarsenaler og dermed også sine forsvarsdoktriner som ulovlige og umoralske.
  2. Selv om atommaktene har forpliktet seg til å jobbe for avrustning, har mange interne aktører i de enkelte atommaktene motforestillinger mot avrustning. Motforestillingene bunner blant annet i en tro på at atomvåpen styrker sikkerheten for eget land og en forestilling om at en verden uten atomvåpen vil være ustabil. Tenk om en fiende i all hemmelighet klarer å utvikle atomvåpen i en verden der ingen andre har slike våpen, lyder argumentet.
  3. En vellykket atomnedrustning krever både visjoner og praktiske skritt. Per i dag er de praktiske skrittene få, og visjonene satt på sidelinjen. Initiativet om å fokusere på atomvåpens humanitære virkninger har til hensikt å fremme visjonen om en atomvåpenfri verden og påvirke statene til å innta et uomtvistelig standpunkt mot atomvåpen – og følge opp med praktiske skritt. Atomavrustning er av åpenbare grunner utenkelig uten at atommaktene – især USA, Russland og Kina – er med på laget.

Det er enighet om  at bruk av atomvåpen vil ha uhyrlige konsekvenser. Men det er ulike oppfatninger om hvilke handlinger denne innsikten skal lede til. Atomvåpen har like stor mulighet til å utslette byer og millioner av mennesker i dag som under den kalde krigen. I tillegg har nye bekymringer kommet til: Hva om en terroristgruppe skulle få hånd om et atomvåpen? Diskusjoner om atomvåpen vil fortsette å ha en stor plass i internasjonal politikk. Utfordringene med å redusere og avskaffe dem er mange.