Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Reagan lanserer "Star Wars", forhandlingsmøte Reagan–Gorbatsjov i 1985     Bilder: Creative commons

Hvorfor rakettskjold?

Publisert: 25. sep. 2017

Rakettskjold er et sentralt stridsspørsmål i forholdet mellom USA og Nato på den ene siden og Russland på den andre. Det står sentralt også i forholdet til Kina, og er aktualisert i forbindelse med  konflikten på den koreanske halvøya.

Allerede på 1960-tallet begynte USA og Sovjetunionen å bygge forsvar mot interkontinentale raketter med atomvåpen om bord. Senere begynte flere land å utvikle forsvar mot ballistiske raketter med kortere rekkevidde og konvensjonelle ladninger.

Det amerikanske rakettforsvarsprogrammet er uten sammenligning det største og mest avanserte. Derfor er det dette programmet som står i sentrum for debatten.

2: Flere kategorier av rakettskjold

Forsvar mot ballistiske raketter faller grovt sett i tre kategorier:

  • Strategiske systemer skal avskjære raketter med interkontinental rekkevidde (lengre enn 5500 km). Slike raketter har veldig høy hastighet – ca. 7 km. per sekund – og er vanskelig å ødelegge. Russland har et slikt forsvarssystem rundt Moskva, og USA har et moderne system stasjonert i Alaska og California for å forsvare landet mot angrep fra Asia.
  • Regionale  systemer skal avskjære mellomdistanseraketter, med rekkevidde opp mot 2400 km. og som går med en hastighet på ca. 3 km per sekund. USA (THAAD), Russland (S-400) og Israel (Arrow) har slike systemer. Lavere hastighet gjør det litt lettere å ødelegge raketter av denne typen.
  • Taktiske systemer skal avskjære raketter med kort rekkevidde, noen hundre kilometer, som flyr med en hastighet på ca.1.5 km. per sekund.

Avskjæringen kan skje i utskytningsfasen, mens rakettmotorene brenner, midtveis i banen, eller når raketten kommer ned gjennom atmosfæren på vei til målet. Det skal mye til for å lykkes: Oppgaven er blitt sammenlignet med å treffe en kule med en annen kule, og teknologien er fortsatt ufullkommen – men under stadig utvikling.  

Tegning: Union of concerned scientists

3: Historikk

I 1972 inngikk USA og Sovjetunionen en avtale som – med et par mindre unntak – forbød rakettforsvar (ABM-avtalen, Anti-Ballistic Missile Treaty). USA brukte lang tid på å overbevise Sovjetunionen om at systemer som var utviklet for å forsvare land og folk, også hadde en offensiv side og derfor virket destabiliserende. Konklusjonen  var derfor at slike systemer virket mot sin hensikt. President Nixon ga en enkel og fyndig begrunnelse: «Hvis du har et skjold, er det lettere å bruke sverdet.» På denne tiden var teknologien primitiv på begge sider, noe som gjorde det lettere å enes om et forbud.

I 1983 tok president Ronald Reagan opp igjen ideen da han lanserte «Strategic Defense Initiative» (SDI), populært kalt «Star Wars». Nå var målsettingen intet mindre enn et rombasert, nasjonalt  forsvar mot atomraketter, uansett hvor mange de måtte være. Og dette skulle skje ved hjelp av teknologier som knapt nok forelå på tegnebrettet. Tanken kræsjlandet i møtet med fysikkens verden, men bevilgningene fortsatte.

Tre år senere fikk vi et glimt inn i en annen verden. Reagan og Sovjetunionens nye leder, Michail Gorbatsjov, var begge overbevist om at atomvåpnene burde elimineres. På toppmøtet  i Reykjavik høsten 1986 gjorde de et helhjertet forsøk på å få det til. De hadde møtt hverandre året før og blitt enige om et kommuniké/ en erklæring som sa at «en atomkrig kan ikke vinnes, og må derfor aldri utkjempes». Toppmøtet representerte begynnelsen på slutten for den kalde krigen. Lederne tenkte stort og søkte en verden uten atomvåpen. Aldri har verdenssamfunnet vært så nær et gjennombrudd for denne målsettingen.

Under drøftingene i Reykjavik lanserte Reagan en ny og annerledes begrunnelse for rakettskjoldet. I en atomvåpenfri verden ville det være behov for et forsvar i tilfelle noen prøvde å gjeninnføre våpnene, og han tilbød å dele teknologien med sovjetrusserne. Gorbatsjov hadde imidlertid forpliktet seg på hjemmebane til ikke å akseptere noen fortsettelse av rakettskjoldet, og møtet strandet på dette spørsmålet. Oppbruddet ble surt og skuffelsen var stor, bortsett fra hos tilstivnede byråkrater på begge sider og noen ledere, som Margaret Thatcher.

Forside på det amerikanske tidsskriftet Time etter lanseringen av "Star Wars"

I USA fortsatte arbeidet med rakettskjoldet. Gapet mellom teknologi og ambisjoner ble redusert litt etter hvert som teknologien ble bedre og målsettingen redusert til forsvar mot nykommere. Røverstater ble et nytt begrep i internasjonal politikk. Frykten for rask spredning av ballistiske raketter lå til grunn. Senere viste det seg at faren var overdrevet, og at de høye anslagene antagelig var et bevisst forsøk på å rettferdiggjøre satsingen, som fra da (ca. 1993) ble kalt BMD (Ballistic Missile Defense).

4: USA ut av ABM-avtalen

Mot slutten av 1990-tallet meldte behovet for testing seg, og det ville bryte med ABM-avtalen. Bill Clinton skjøv spørsmålet over til nestemann, George W. Bush, som trakk USA ut av avtalen med det samme. Programmet er en republikansk flaggsak som demokratene har fulgt opp, bare med litt mindre bevilgninger. George W. Bush brukte 66 milliarder dollar i sin tid som president, og Obama lå ikke langt etter.

I dag, drøyt 30 år og mer enn 150 milliarder dollar senere, er teknologien fortsatt ufullkommen og upålitelig. De uløste teknologiske utfordringene til tross er rakettskjoldet likevel en godt beskyttet budsjettpost i den amerikanske Kongressen. Spørsmålet er om mye skal bli mer, eller litt mindre.

President Donald Trump har beordret full gjennomgang av atomvåpenpolitikken og rakettforsvarsprogrammet. Han mener rakettforsvaret må oppgraderes og viser til Nord-Korea og Iran. Kongressen er utålmodig og vil plusse på Trumps budsjettforslag for 2018, som er på 8 milliarder dollar. Lederne for Reagans gamle «Star Wars»-program øyner nye muligheter og gjenoppliver ideen om rombaserte forsvarssystemer som kan ødelegge motstandernes raketter i alle faser på vei mot målet.

5: NATOs rakettskjold

NATOs rakettskjold (se fakta: også omtalt som missilforsvar) tar form gjennom fire faser: Den første rettet seg mot raketter med kort og middels rekkevidde, og koblet sammen elementer som allerede var utviklet og testet, med avskjæringsraketter på skip (Aegis) og en landbasert tidligvarslingsradar som Tyrkia sa seg villig til å huse.

Fase to utvidet forsvarets dekningsområde med en ny base i Romania og bedre avskjæringsraketter (Block 1B). Basen ble operasjonell i desember 2015.

Fase tre, som går fram til 2018, utvider dekningsområdet ytterligere, med en ny base i Polen og mer avanserte avskjæringsraketter (Block IIA). Nå skal systemet også kunne avskjære raketter med større rekkevidde (intermediate range, dvs. opp mot 5500 km.).

Fase fire, fram til 2020, vil i tillegg kunne rettes mot interkontinentale raketter som truer USA ved hjelp av en ytterligere oppgradering av avskjæringsrakettene (Block IIB). Kommando og kontrollsystemet oppgraderes gjennom alle fire fasene.

Målsettingen er å integrere bidrag fra alliansens medlemmer slik at man får full dekning og beskyttelse over hele NATO-området for befolkningen, territoriet og de militære styrkene mot den trusselen spredningen av ballistiske raketter representerer.

Foto: Det amerikanske forsvaret

En rakett skytes opp for å møte en trusselrakett, Stillehavet

6: Begrunnelsen for NATO-skjoldet

Begrunnelsen for NATOs rakettskjold begynte med behovet for å beskytte seg mot eventuelle iranske atomraketter, som Obama riktignok forsikret verden om at iranerne aldri ville få. Før det eventuelt kom så langt, ville han bombe.

Så kom atomavtalen med Iran i 2015, som legger sterke begrensninger på det iranske atomprogrammet for 10–15 år framover. Hvis iranerne likevel skulle prøve å lage atomvåpen, vil det ta dem minst ett år å produsere nok spaltbart materiale for én bombe, og da vil det internasjonale samfunn få god tid til å reagere. Inspeksjonsordningen er mer omfattende enn for noe annet land.

Rakettforsvarsprogrammet har imidlertid fortsatt uendret, bare med en mer generell henvisning til Midtøsten. Kritikerne av avtalen legger for sin del vekt på at nesten alle bestemmelsene er tidsbegrenset. Hva vil skje når tiden er ute? Bør man ikke tenke langsiktig og ta høyde for at trusselen kan gjenoppstå? Sikkerhetspolitikk er og bør være langsiktig, også her.

7: Forholdet til Russland og Kina

NATO mener russerne ikke har grunn til bekymring, men det er nettopp det russerne mener de har – de bekymrer seg. De mener at skjoldet er rettet like mye mot dem som mot Midtøsten. Kineserne mener det samme. Skjoldet i Sør-Korea er ifølge USA et svar påutfordringen fra Nord-Korea, men kineserne mener det er like mye rettet mot dem. Sør-Koreas president Moon var opprinnelig mot etableringen av det, men den spente situasjonen på den koreanske halvøya har fått ham til å gi etter, til tross for skarp kinesisk kritikk og brudd på en del økonomiske forbindelser.

Skjoldet – av typen THAAD (Theatre High Altitude Area Defense) – har nær 50 avskjæringsraketter, og en radar som ser 3000 km. inn i Kina og litt inn i Russland. Det er radaren som bekymrer kineserne mest, for de mener den kan skille mellom sprengladning og lokkeduer (decoys) som sendes ut sammen med det egentlige våpenet for å forvirre rakettforsvaret. Både Russland og Kina frykter at avskrekkingen – evnen til å svare på et atomangrep med samme mynt – blir undergravd av det amerikanske BMD-programmet.  

Da er vi tilbake til begrunnelsen for ABM-avtalen. Å si at rakettskjoldet bare dreier seg om defensive tiltak er for enkelt. For noen år siden satt krigstruslene mot Iran løst i Israel og USA, og hadde det kommet til krig, ville det vært kjekt med et skjold som kunne avskjære raketter andre veien, selv om de bare hadde konvensjonelle ladninger om bord.

Russland har en robust rakettstyrke og derfor lite eller ingenting å bekymre seg over så langt. For kineserne er det større grunn til uro, for de har en relativt beskjeden styrke. Men det som først og fremst bekymrer dem begge, er hva programmet kan føre til på lang sikt. Når det investeres mange milliarder dollar i det hvert år – og alt tyder på at det ruller videre av sin egen tyngde og på ubestemt tid – er det ingen gitt å si hva det leder til. På et eller annet tidspunkt kan det bli effektivt og pålitelig. Dette skaper uvisshet og uro.

Tegning: politicalcartoons.com

Våpenprodusenter og -handlere blir de store vinnerne

Dessuten kan det komme uventede militærteknologiske gjennombrudd på andre, tilgrensende felter. Like forenklende som påstandene om programmets defensive karakter er derfor statiske argumenter (som bare tar utgangspunkt i dagens situasjon) av typen «hvorfor skal russerne uroe seg over 16 avskjæringsraketter i Polen?»

Fordelen med rakettskjoldet er at det gir beskyttelse for en selv, og i den aktuelle konflikten med Nord-Korea er både USA, dets allierte i Asia og mange andre glade for at skjoldet er der. Mot røverstater ligger det en beskyttelse i det som ligner på Reagans argument i Reykjavik: I en atomvåpenfri verden kan det være en fordel å ha et skjold i tilfelle noen skulle stikke hodet opp igjen. Problemet ligger ikke der, men i forholdet til de andre stormaktene, som har muskler nok til å treffe mottiltak.

8: Nedrustning

Historien har vist at rakettskjold er destabiliserende og rustningsdrivende. Det er vanskelig å forene nedrustning med russerne og satsing på rakettforsvar. Hvis det skal bli nye forhandlinger mellom USA og Russland – de to store atommaktene, som eier 90 prosent av verdens atomvåpen – må begrensninger på rakettforsvaret antakelig inngå som en del av løsningen. I 1972 ble den første avtalen om strategiske offensive våpen og ABM-avtalen inngått samtidig. Er det mulig å tenke seg det samme nå? Dette er ett av de aller vanskeligste spørsmålene på feltet rustningskontroll og nedrustning. 

Nei til rakettskjold betyr ikke ja til gjensidig garantert ødeleggelse – Mutually Assured Destruction (MAD). Den inngrodde troen på kjernefysisk avskrekking er kanskje det største hinderet for atomnedrustning – større enn de økonomiske, industrielle og forskningsmessige egeninteressene i våpnene og infrastrukturen som understøtter dem. De mentale hindringene kan være vanskeligere å fjerne enn de fysiske uttrykkene. MAD-konseptet – forkortelsen er treffende – det sier noe om galskapen i atomavskrekking. Dessuten er det vanskelig å forstå, for det sier at du er best beskyttet når du er forsvarsløs. De som argumenterer mot rakettskjold, mener det er spenningsskapende og rustningsdrivende og et hinder for kjernefysisk nedrustning.

Bilde: The bulletin of the atomic scientists

Viserne på dommedagsklokken har kommet farlig nær kl 12.00 i seinere år.

9: Bør Norge delta?

Norge vurderer for tiden om og hvordan vi eventuelt skal bidra til NATOs BMD-program. Problemet er velkjent. Det ligger en sikkerhetsgevinst i det, og vi har allerede gitt prinsipiell støtte til NATOs innsats på feltet. I samarbeidets og solidaritetens ånd tyder det meste på at vi kommer til å bidra.

Innvendingene ligger i det såkalte sikkerhetsdilemmaet, velkjent fra den kalde krigen: Nye våpen gir et overtak, men bare for en tid, til den andre siden svarer på utfordringen. Da går vinningen opp i spinningen, eller man ender opp med økt spenning og svekket sikkerhet. Russland er ikke jevnbyrdig med NATO i ressurser, men kjenner seg utfordret, bl.a. av at rakettforsvaret kommer tett opp til deres grenser i Polen og Romania. Norge er også et naboland.   

Alternativet til ensidige innsatser er konseptet om felles sikkerhet. Det sier at i den kjernefysiske tidsalderen er sikkerhet noe vi må bygge sammen med våre motparter. Det er ikke noe statene kan fremme hver for seg gjennom egne våpenanskaffelser. Løsningene må søkes i noe som gir gevinst for alle parter – vinn–vinn. I dag er vi fjernere fra en slik verden enn noen gang siden den kalde krigen. Er det da rimelig og realistisk å kreve at Norge bryter ut av sikkerhetsdilemmaet? Hva er det som tilsier at vi bør velge en annen vei og si nei til å være med på NATOs rakettskjold?