Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Andreas Trojak/Creative Commons/CC BY 2.0

TERRORANSLAG I BERLIN: I desember 2016 angrep IS et julemarked i Berlin. Gjerningmannen Anis Amri var en asylsøker som hadde fått avslag på søknaden sin. Han kjørte en lastebil inn i julemarkedet og drepte 12 mennesker.

IS-terror i Europa: hvordan dannes terrorceller?

Publisert: 1. nov. 2017

Europa har levd med terrortrusselen fra jihadister siden 1990-tallet, fortrinnsvis fra Al Qaida. Med framveksten av IS har det blitt gjennomført flere jihadistangrep enn noen gang i Europa. Terrortrusselen fra IS er også mer dødelig enn trusselen fra Al Qaida. Den økte trusselen står høyt på agendaen til norske styresmakter og våre allierte. IS og jihadisme var et hovedtema på NATO-toppmøtet og G7-toppmøtet, begge i 2017. Den siste angrepsbølgen av IS-terror i Europa reiser mange spørsmål.

Mange ser på IS-terroren som ny og forskjellig fra Al Qaida-terroren. Det sies at gruppa har andre mål med angrepene, at den tiltrekker seg andre typer mennesker og at den rekrutterer annerledes. Det blir gjerne sagt at Al Qaida hadde strategiske mål som å presse europeiske land ut av allianse med USA, mens IS bare sprer død og polariserer. Det har også blitt hevdet at IS-terrorister er mindre religiøse enn Al Qaida-terrorister. En annen utbredt oppfatning er at mange IS-terrorister er «ensomme ulver» – terrorister som handler alene uten kontakt med organiserte terrorgrupper.

Les også:

Det er problematisk å snakke om trender basert på noen få nylige angrep. Utviklingstrekk over tid viser imidlertid at forskjellene mellom IS og Al Qaida er mindre enn mange tror. Mange av IS-terroristene var med i Al Qaidas nettverk inntil for kort tid siden. IS vil langt på vei det samme som Al Qaida med terror i Europa, og det er ikke grunnleggende forskjeller i hvem gruppene rekrutterer og hvordan de gjør det. Terroristene rekrutteres i nettverk, og ekte «ensomme ulver» er ytterst sjeldne.

IS har tatt kontroll over områder i Irak, Syria og Libya. Organisasjonen definerer seg selv som et nytt kalifat med religiøs autoritet over alle muslimer i verden, og har som mål å opprette et islamsk imperium som skal omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia, ifølge Wikipedia.

For å forklare terroren peker mange på mislykket integrasjon og sosial misnøye i landene som rammes. Andre mener terroren skyldes muslimsk innvandring. I virkeligheten har slike faktorer relativt liten innvirkning på danning av terrorceller i Europa. Trusselen er transnasjonal, og for å få bedre innblikk i hvordan europeiske terrorceller blir dannet, må vi se på samspillet mellom jihadistnettverk i Europa og jihadistgrupper i konfliktsoner. Den viktigste brikken i dette samspillet er en type terrorister som kan kalles «entreprenører».  Det er de som rekrutterer terrorister, bygger terrorceller og styrer dem.

2: De europeiske terroristene har ingen entydig profil

Det er umulig å komme med enkle svar på hvem terroristene er og hva som driver dem. Det er fellestrekk mellom dem som blir rekruttert, men bildet spriker mye når det gjelder bakgrunnen deres og måten de blir radikalisert på.

Forskningen tyder på at den typiske europeiske jihadisten er en ung muslimsk mann med lavere utdanning og inntekt enn gjennomsnittet. Samtidig er det betydelig variasjon, både mellom land og innad i land. Mange franske jihadister er kriminelle, mens mange britiske er studenter. Enten vi ser på fremmedkrigere eller terrorister, er det mange unntak fra gjennomsnittsjihadisten. Både i Al Qaida- og IS-nettverk finner vi svært unge tenåringer, men også menn opp mot 50; kvinner og etnisk europeiske konvertitter, personer fra privilegerte kår og talentfulle studenter. Og det er oftest de mest ressurssterke som trekker i trådene og får ting til å skje i terrornettverk.

Den typiske jihadisten gir en pekepinn om hvem som er i risikogruppa for terrorrekruttering i Europa. Samtidig skiller ikke denne seg fra millioner av muslimer i Europa som ikke tyr til terror. Terrorceller dannes gjennom et samspill mellom drivkrefter på ulike plan, både i den muslimske verden og i Europa, og mellom gruppedynamikker og personlige forhold. En indikator er også hva terroristene selv sier om hva som motiverer dem.

3: Militære intervensjoner påvirker trusselen

Når terrorister rettferdiggjør angrep i Europa, peker de hovedsakelig på to forhold: militære intervensjoner i muslimske land og fornærmelser mot profeten Mohammed. Intervensjonene synes å være viktigst. Noen trekker også fram forbud mot slør, arrestasjoner av muslimer og støtte til Israel. Dessuten er europeiske lands kolonihistorie et tema.

Foto: Public Domain

I 2003 invaderte en amerikanskledet koalisjon Irak. Her driver amerikanske soldater opplæring av irakiske styrker i 2015. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Påstandene viste seg å være feilaktige.

Statistikk over terrorplott i Europa siden 1990-tallet viser at antallet topper seg ved militær intervensjon i muslimske land.

Les også:

Den første toppen kom i 1995. Da ble Frankrike beskyldt for å støtte militærregimet i Algerie mot islamistene i borgerkrigen i landet. En Al Qaida-tilknyttet gruppe, GIA, erklærte krig mot Frankrike og gjennomførte en rekke bombeangrep i landet. Den neste toppen kom etter den amerikanskledete invasjonen av Irak i 2003. Al Qaida-celler slo til mot flere tog i Madrid (2004) og T-banen i London (2005). I tillegg ble mange alvorlige terrorplott ble avverget. Den tredje toppen kom med etableringen av IS i 2014. IS begynte riktignok å planlegge terrorplott i Europa helt fra starten, men antallet økte kraftig da en koalisjon mot IS ble etablert høsten 2014. Europeiske land er med i koalisjonen, og tusenvis av europeiske muslimer er med i IS. Dette fikk konsekvenser. IS har sverget hevn mot land som kjemper mot dem, og IS-terrorister i Europa roper «dette er for Syria» når de slår til.

Veldokumenterte terrorplott (avvergete og utførte angrep) av jihadister i Vest-Europa 1994-2017 (tall fra FFIs database, sist oppdatert 1. september 2017).

Fordelingen av terrorplott i Europa viser over tid at landene med tydeligst militært fotavtrykk i den muslimske verden, Frankrike og Storbritannia, er mest utsatt. Land med mindre militær synlighet i muslimske land, som Italia og Sverige, er mindre utsatt. Dette på tross av at alle fire land har høy muslimsk innvandring og utfordringer med integrering. Den siste bølgen av terrorplott i Frankrike startet faktisk før IS ble opprettet, etter landets intervensjon i Mali i 2013.

En annen indikasjon på at militære intervensjoner motiverer til terror, er at mange terrorplott retter seg mot militære mål. Det har vært flere anslag mot uniformerte soldater både av Al Qaida-terrorister og IS-terrorister.  Samtidig er intervensjonene ikke den viktigste forklaringen på terrortrusselen. Svært mange muslimer i Europa fordømmer vestlige intervensjoner i muslimske land, men få tyr til terror.

4: Nettverkene har mer å si

Dybdestudier av terrorceller i Europa viser at både Al Qaida-celler og IS-celler springer ut av nettverk som ble etablert i regionen allerede på 1990-tallet. Da opprettet veteraner fra den arabiske fremmedkrigerbevegelsen i Afghanistan på 1980-tallet nettverkene (Sovjet trakk seg ut i 1988). Målet var å støtte jihadister som kjempet mot regimer i den arabisk-muslimske verden (med penger, våpen og fremmedkrigere).

Foto: Erwin Lux/Creative Commons/CC BY-SA 3.0

I desember 1979 intervenerte Sovjetunionen militært i Afghanistan. Nasjonalt oppstod det motstandsbevegelser under fellesbetegnelsen mujahedin ('hellig krig'). Bildet viser mujahedinkrigere i Kunar i Afghanistan i 1987.

Storbritannia ble nervesenteret for nettverkene, fordi de viktigste lederne og ideologene bodde der, men de forgreinet seg til hele Europa. Nettverkene vokste seg større og sterkere gjennom rekruttering av europeiske muslimer og samarbeid med jihadister Algerie, Bosnia, Afghanistan, Pakistan, Somalia, Irak, Syria og Libya. Da Al Qaida erklærte global jihad på slutten av 1990-tallet, ble de europeiske jihadistnettverkene et viktig våpen mot USAs europeiske allierte. Europeiske jihadister som reiste som fremmedkrigere til konflikter, ble rekruttert og trent av Al Qaida til å gjennomføre angrep i sine hjemland. På grunn av dette er det land i Europa med mange fremmedkrigere som har vært mest utsatt for terrorplott. Trusselen økte sterkt i Storbritannia på midten av 2000-tallet da Al Qaida i Afghanistan–Pakistan rekrutterte britisk-pakistanske fremmedkrigere som terrorister. Mønsteret har gjentatt seg med IS. En hovedgrunn til at Frankrike har så mange angrep, er at franske fremmedkrigere fikk lederroller i IS’ seksjon for internasjonale operasjoner.

Mye av IS-terroren i Europa involverer en ny generasjon av europeiske jihadister som vokste ut av de etablerte Al Qaida-nettverkene og dannet nye med navn som Islam4UK, Sharia4Belgium, Sharia4Holland og Fursan Alizza (Frankrike). Disse nettverkene valgte å støtte IS framfor Al Qaida da gruppa ble sterk i Syria. Det er imidlertid tydelige sammenhenger mellom de gamle Al Qaida-nettverkene og den nye generasjonen. Studier har vist at erfarne jihadister med lang fartstid som militante har fungert som entreprenører – stiftere – av terrorceller med unge ny-radikaliserte ekstremister. Dette mønsteret var vanlig med Al Qaida-terroren i Europa, og det fortsetter med IS.

5: Entreprenørene betyr mest

For å vurdere betydningen av ulike drivkrefter bak IS-terroren i Europa kan vi skille mellom tre hovedkategorier medlemmer i terrorceller: entreprenørene, de mistilpassede og streiferne.

Entreprenørene er de som bygger og styrer terrorcellene og rekrutterer fotsoldatene. De er oftest mer ressurssterke, politiske og ideologisk bevisste enn de andre typene, og de fungerer som bindeledd til grupper i konfliktsoner. De har oftest en lengre radikaliseringsprosess enn de andre medlemmene av terrorcellen og har typisk vært i konfliktsoner som fremmedkrigere.

De mistilpassede er preget av personlig misnøye og problemer. Det kan dreie seg om ungdommer som har havnet i kriminelle miljøer, rusmisbruk eller falt utenfor samfunnet av andre grunner. De blir tiltrukket av at terrorcellen og entreprenøren kan tilby dem ny start, fellesskap og et spirituelt, politisk mål å jobbe mot.

Streiferne er de tilfeldige rekruttene som ikke skiller seg vesentlig fra alle andre som ikke lefler med terror. Her finner vi mange underprivilegerte, men også ressurssterke individer. Det er som regel vennskap, slektskap eller lojalitet til en på innsiden som drar dem inn i celle.

Foto: Faksimile

Rumiyah er et av propagandamagasinene til IS som har spesielt fokus på operasjoner i vesten. I det nyeste nummeret hylles angrepene i Barcelona.

Entreprenørene er i mindretall i terrornettverkene, men det er de som får ting til å skje. De opptrer som agenter for grupper i konfliktsoner. De får dermed terrorbildet i Europa til å være mer preget av hendinger utenfor regionen enn det mange er klar over.

Denne kategoriseringen gir oss tre hovedveier inn i terrorceller: den ideologiske (entreprenøren), den misnøyebaserte (de mistilpassede) og veien om sosiale forbindelser (streiferne). Med utgangspunkt i entreprenørenes rolle følger et logisk (nr. 3 følger av 2 som følger av 1) hierarki av faktorer som bestemmer når og hvor terrorceller dannes i Europa:

  1. Det må finnes entreprenører og nettverk til å gjennomføre angrep.
  2. Entreprenøren (og gruppa han representerer) må dernest kunne rettferdiggjøre overfor rekruttene at dødelige angrep er legitimt.
  3. Entreprenøren kan også spille på misnøye hos de mistilpassede og forbindelser til streifere i byggingen av en celle.

Dette mønsteret går igjen i europeisk jihadisme. Terroristene opptrer i slike grupperinger, også de som blir framstilt som «ensomme ulver». På grunn av jihadismens forankring i ekstrem islam, må terroristene ha godkjenning fra noen de anser som religiøse autoriteter (en entreprenør eller ideolog) før de angriper. Dette krever kontakt med andre ekstremister i nettverk. En forskjell mellom Al Qaida og IS-terrorister er at nye, krypterte kommunikasjonsapper har gjort det mulig for IS å gjøre mer av rekrutteringen online enn det Al Qaida kunne.

IS sine soloterrorister i Europa er derfor sjelden de «ensomme ulvene» de blir framstilt som i mediene. Etterforskning viser at de har hatt kontakt med nettverk både fysisk og virtuelt. Soloterroristen som terrorangrep Ariana Grande-konserten i Manchester, rådførte seg først med en IS-entreprenør – religiøs autoritet (sjeik) – og fikk godkjenning.

Foreløpige informasjoner om IS-angrepet i Barcelona tyder på at entreprenøren var en marokkaner som opptrådte med religiøs autoritet og rekrutterte angripere blant marokkanske streifere i Katalonia. Denne terrorcellen er også et godt eksempel på de historiske koblingene i europeiske jihadistnettverk. Marokkaneren skal ha blitt radikalisert – mens han satt i fengsel – av en av terroristene som bombet tog i Madrid i 2004.

For å kunne treffe fornuftige mottiltak er det viktig å erkjenne at terrorister opptrer i nettverk og at de har forskjellige beveggrunner for å bli med i terrorceller.

6: Hva kan forebygge?

Det finnes per i dag for lite kunnskap om hva som virker og ikke virker når det gjelder å forebygge terror. Mye av debatten om den europeiske terrortrusselen har dreid rundt muslimsk innvandring, integrasjon og sosial misnøye og utenforskap.

Det er utvilsomt utfordringer knyttet til integrering av muslimer i Europa og, som vi har sett, inngår sosialt mistilpassede i terrornettverk. Samtidig er ikke dette de viktigste forklaringene på at terrorceller blir dannet. Terrorceller dannes både i land med høy og land med liten muslimsk innvandring, i land med forskjellig integreringspolitikk, og i segregerte forsteder (høy tetthet av innvandrere) så vel som villastrøk. De dannes der entreprenører får fotfeste og starter rekruttering.

Det viktigste tiltaket for å redusere trusselen blir derfor å få stanset entreprenørene og bryte opp nettverkskoblinger mellom ekstremister i Europa og grupper i konfliktsoner.

Entreprenørene er ofte relativt ressurssterke, og de er ikke jihadister fordi de mangler andre muligheter. De har sterk religiøs og politisk overbevisning. I en ideell verden ville det mest effektive mottiltaket vært å få entreprenørene til å endre overbevisning og kanalisere dem inn i ikke-voldelig demokratisk aktivisme. Dette er dessverre urealistisk i de fleste tilfeller.

Den sterke verdiorienteringen deres gjør det nødvendig å styrke etterretning og politiinnsats overfor entreprenører. Konkrete tiltak kan være totalforbud mot fremmedkriging og strengere straffer for å oppfordre og rekruttere til terror. Sikkerhetstjenestene vil da trenge økte ressurser til å overvåke nettverk som har vokst kraftig etter den arabiske våren. Det er viktig å identifisere grupper av entreprenører, mistilpassede og streifere som kan utvikle seg til å bli en terrorcelle. Dersom sikkerhetstjenestene skal kunne overvåke og forstyrre rekrutteringen og styringen som i økende grad foregår via krypterte apper, trenger de fullmakter og verktøy til å kunne overvåke trafikken gjennom slike apper.

Foto: Jonathan Rashad/Creative Commons/CC BY 2.0

Tusenvis feirer på Tahrir-plassen i Egypt 11. februar 2011 etter kunngjøringen om at landets president, Hosni Mubarak, går av. Opprøret i Egypt var en del av det som ble betegnet som ble omtalt som Den arabiske våren, utløst av sjasminrevolusjonen i Tunisia vinteren 2011.

7: Mer målrettete tiltak

Militær innsats mot grupper som truer Europa, vil kunne være nødvendig. Samtidig – siden intervensjoner i muslimske land tydelig påvirker terrorplottingen i Europa – må militære ressurser brukes slik at de i minst mulig grad tar form av invasjon og rammer sivile. På den måten kan det bli vanskeligere for entreprenørene å overbevise potensielle rekrutter om at det foregår en krig mot islam.

Verken integrering eller utjevningspolitikk stopper terror. Men et samfunn med god integrering og mer rettferdig fordeling gjør det vanskeligere for terrorister å operere der. Slike samfunn vil dessuten være bedre i stand til å takle etterdønningene av angrep.

Fordi mistilpassede er et mål for terrorrekruttering kan målrettede sosiale tiltak overfor risikogrupper gjøre det vanskeligere for entreprenørene å rekruttere dem. Tiltak kan omfatte alt fra arbeidsmarkedstiltak til gode helsetjenester. De som jobber med forebygging må da vite hvem entreprenørene er og forstå hvem som står i fare for å bli rekruttert. Her vil godt samarbeid mellom forebyggere og familiene til dem i faresonen ha stor betydning.

Streiferne er vanskelig å nå gjennom andre tiltak enn de store strukturelle som går på generell integrasjon og utjevningspolitikk. Dette er tiltak som det må jobbes med uavhengig av terror, og de vil neppe ha målbar effekt på terrornivået. Det kreves få personer for å gjøre stor skade ved bruk av terror, og entreprenørene vil alltid finne tilstrekkelig med mistilpassede og streifere til å danne celler dersom de får operere så fritt i Europa som de har gjort gjennom 1990 og 2000-tallet.

Trusselnivået i Europa er såpass høyt i dag at det nok vil tvinge seg fram tiltak som har negative bieffekter. Økt overvåkning utfordrer personvernet og kan få grupper til å kjenne seg mistenkeliggjort. Økt bevæpning av politi eller utplassering av soldater i bybildet er tiltak vi aller helst vil unngå i åpne, liberale demokratier. Likevel vil vi høyst sannsynlig måtte akseptere mer av dette for å kunne redusere trusselen og sikre stabiliteten i regionen.

Flere artikler om terrorisme fra NUPI skole finner du her.