Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Alexander Zemlianichenko/POOL/Reuters/NTB Scanpix

Russlands president Vladimir Putin møtte en jublende folkemengde i Moskva da det var klart at han hadde vunnet nok en gang.

Putins uslitelige popularitet

Publisert: 21. juni 2018

Da valgskredet var et faktum, ble Vladimir Putin møtt av en jublende folkemengde utenfor Kreml. Putin blir anklaget for å lede et autoritært regime, og seieren i presidentvalget overrasket ingen. Likevel er det ingen tvil om at han er en populær mann. Hvorfor stemmer russerne på Putin?

Nyttårsaften 1999 overtok Vladimir Putin presidentembetet fra Boris Jeltsin. Jeltsin hadde ledet Russland siden Sovjetunionens sammenbrudd, en tid som hadde vært svært tøff for befolkningen. Mange russere var klar for endring. Nå har Putin sittet ved makten i mer enn 18 år. Sin første periode brukte han på å bekjempe kaoset og oppløsningstendensene som hadde preget landet under forgjengeren. I sin andre presidentperiode fra 2004 var hovedfokuset på økonomisk utvikling, og etter et mellomspill som statsminister, har Putins tredje presidentperiode fra 2012 vært dominert av konflikt med Vesten og ønsket om å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt.

Datoen for årets presidentvalg var ikke tilfeldig. Ifølge valgloven skulle presidentvalget egentlig ha gått av stabelen en uke tidligere, men siden 18. mars sammenfalt med fireårsdagen for anneksjonen av Krim-halvøya, valgte Statsdumaen å endre loven slik at Putin skulle kunne utnytte begeistringen mange russere fortsatt føler over «gjenforeningen med Krim». Anneksjonen ga Putin rekordhøy oppslutning i den russiske befolkningen – sommeren 2014 svarte 88 prosent at de synes Putin gjorde en god jobb.

2: De ubetydelige kandidatene

Gjennom sine år ved makten har Putin lyktes med å gjøre presidentadministrasjonen til det ubestridte maktsentrum i russisk politikk. Parlamentet kontrolleres av presidentens administrasjon gjennom det Putin-lojale partiet Det forente Russland. Også det som i utgangspunktet er definert som opposisjonspartier i parlamentet støtter i stor grad presidenten. Likevel valgte Putin i år å stille som uavhengig kandidat – og ikke som representant for et parti. Slik befester han bildet av seg selv som en leder som står hevet over partipolitikken.

Selv om alle forventet at Putin kom til å bli gjenvalgt, var det rekordmange kandidater som meldte sin interesse for å delta i valget: hele 70 stykker.

Ikke uventet falt det store flertall av potensielle kandidater fra av underveis i registreringsprosessen. Blant annet ble den kjente opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj nektet å stille fordi han har en omstridt betinget dom på seg. Navalnyj mener selv at rettssaken var politisk motivert og at formålet var å utestenge ham fra valgdeltakelse. Dersom han hadde fått lov til å stille, ville Navalnyj utvilsomt kunnet satt preg på valgkampen gjennom sitt medietekke og velsmurte valgkampmaskineri, selv om han ikke ville vært en reell utfordrer til Putin.

Andre kandidater trakk seg fordi de ikke klarte å samle det nødvendige antall støtteunderskrifter som skulle til for å bli offisielt registrert. Da den føderale valgkommisjonen kunngjorde den endelige listen med kandidater, var antallet redusert til åtte.

Av partiene representert i Dumaen stilte det nasjonalistiske LDPR med den gamle traveren Vladimir Zjirinovskij, mens Kommunistpartiet valgte å tenke nytt: I stedet for å nominere Gennadij Ziuganov, partileder siden 1993, valgte de den relativt ukjente Pavel Grudinin, direktør for et tidligere kollektivbruk utenfor Moskva.

De øvrige kandidatene på stemmeseddelen var veteranen Grigorij Javlinskij fra det liberale partiet Jabloko, forretningsmannen Boris Titov, Maksim Surajkin fra partiet Russlands kommunister, nasjonalisten Sergej Baburin, og sist, men ikke minst, den eneste kvinnelige kandidaten, Ksenija Sobtsjak, kjent programleder og datter av Putins politiske mentor i St Petersburg.

3: Mobilisering til et valg uten spenning

Ingen av motkandidatene var noen gang i nærheten av å kunne utfordre Putin. På meningsmålingene i forkant av valget hadde han over ti ganger så stor oppslutning som den neste på listen.

Siden resultatet nærmest var gitt på forhånd, kan valget betraktes mer som en form for folkeavstemning over det nåværende regimet. Men det var ikke nok for Putin bare å vinne valget. For at valget skulle vise at Putin har bred støtte i befolkningen, ville det være nødvendig ikke bare med rent flertall, men også en høy valgdeltakelse. I forkant av årets valg gikk det rykter om at presidentadministrasjonen hadde satt som mål å ha 70 prosent deltakelse med 70 prosent støtte til Putin.

Foto: Viktor Drachev/AFP/NTB Scanpix

En eldre kvinne avgir sin stemme i en mobil valgboks i sitt hjem i landsbyen Boreshino i 2012. Putin ønsket ved valget i 2018 at det skulle være 70 prosent valgdeltakelse i et valg hvor det ikke var knyttet noen spenning til hvem som kom til å vinne. Det klarte han nesten.

Utfordringen var dermed å få velgerne til å møte opp for å delta i et valg hvor alle visste hvem som kom til å vinne. Hvordan motvirke velgerapati og øke interessen? Kreml satset blant annet på en massiv kampanje i statlige tv-kanaler og sosiale medier hvor velgerne ble oppfordret til å stemme. Men man valgte også å gi enkelte opposisjonskandidater større plass i valgkampen enn hva som har vært vanlig de siste årene. Med dette håpte Kreml å heve temperaturen i debatten, slik at interessen for valget skulle øke.

4: Boikott eller regimekritikk

Opposisjonen sto dermed overfor et vanskelig valg. Hvordan kunne de best få fram sin motstand mot myndighetene i et valg de var dømt til å tape? To hovedstrategier pekte seg ut: Å oppfordre til boikott eller å bruke valgkampen til å nå ut med et regimekritisk budskap.

Den profilerte opposisjonslederen Aleksej Navalnyj valgte boikott. Etter at han selv var blitt nektet å stille til valg, gikk han ut og oppfordret den jevne russer til å vise sin misnøye ved å bli hjemme på valgdagen.

Ksenija Sobtsjak valgte derimot å delta å fullt ut. Hun presenterte seg som kandidaten «mot alle». I russiske valg har man tidligere hatt muligheten til å krysse av for at man ikke støttet noen av kandidatene på stemmeseddelen. Denne muligheten har blitt fjernet, men Sobtsjak, som innså at hun ikke hadde en sjanse til å få særlig stor oppslutning, ønsket å gi liberale, vestorienterte velgere muligheten til aktivt å gi en stemme mot det sittende regimet. Sobtsjak endte til slutt opp med 1,7 prosent av stemmene og en fjerdeplass i valget.

Valgkampen var som vanlig dominert av personfokus mer enn politiske saker. Som ved tidligere valg ble den også preget av at Putin ikke ville delta i felles debatter med motkandidatene. Han brukte i stedet statsapparatet og statskontrollerte medier til å spre sitt budskap om «en sterk president – et sterkt Russland». Putin fikk dermed drive valgkamp uforstyrret på egen banehalvdel mens de øvrige kandidatene var mest opptatt av å takle hverandre på motsatt halvdel.

5: Hvorfor stemmer de på Putin?

Putin gjorde et brakvalg og endte med nesten 77 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var på rundt 67 prosent, også det opp fra forrige valg.

Mye av grunnen til et slikt resultat er rett og slett at det i dagens situasjon mangler et troverdig alternativ. Ingen av opposisjonskandidatene har ressursene som skal til for å utfordre dagens regime, delvis et resultat av at myndighetene har gjort det svært vanskelig å bygge opp en reell opposisjon. De fleste representerer dessuten standpunkter som den jevne russer oppfatter som for ytterliggående.

Samtidig er det slik at et klart flertall av velgerne foretrekker Putin fremfor de øvrige kandidatene. Etter 18 år ved makten representerer Putin ikke bare kontinuitet, men også stabilitet. For de som husker 1990-tallet, var dette en periode av kaos og oppløsning. Putin har brakt forutsigbarhet. Lønninger og pensjoner utbetales, det er varer i butikkene og folk flest har fått en langt høyere levestandard i løpet av Putins år ved makten. Å eksperimentere med nye politiske og økonomiske modeller blir ansett som en risiko. For den yngre generasjon er det mange som ikke har opplevd noe annet en Putin som Russlands leder. De har med andre ord vanskelig for å se for seg at noen andre skal kunne fylle hans sko – og myndighetene spiller aktivt opp under dette bildet.

6: Hva nå?

Ifølge den russiske grunnloven kan presidenten sitte i kun to perioder på rad. Det betyr at Putin i prinsippet må gå av ved neste valg i 2024. Samtidig vil ikke parlamentet nøle med å endre grunnloven for å legge til rette for at Putin skal kunne fortsette – dersom han selv ønsker det. Putin har i dag støtte fra et tilstrekkelig flertall i begge kamre i parlamentet til å kunne gjennomføre dette. Så langt har imidlertid Putin sagt at han er imot å endre grunnloven på dette punktet. Dermed kan det være åpnet for et skifte av president i 2024.  

Putin er i dag den ubestridte leder som balanserer ulike interessegrupper innenfor den politiske og økonomiske eliten. I slike systemer kan det være vanskelig å overføre makten fra en leder til en annen.

Allerede under denne valgkampen begynte «2024-spørsmålet» å dukke opp. I tiden fremover vil vi sannsynligvis se en stadig sterkere rivalisering mellom ulike grupper i kretsen rundt Putin som ønsker å fremme sine kandidater til kronprins. Hvem Putin eventuelt peker ut som etterfølger er et spørsmål av stor betydning, og det er all grunn til å tro at dette spørsmålet vil fortsette å prege russisk politikk i Putins fjerde presidentperiode.

Hør NUPIpodden "Putin for alltid?" her: